Kontraktsfrihetens prinsipp

Et helt grunnleggende – kanskje det mest grunnleggende – i det vi kaller privatretten, er kontraktfrihetens prinsipp. Den enkelte person står fritt til å disponere over sine ting og sin arbeidskraft. Han kan avgi juridisk bindende utsagn om hva som skal skje.

Fra den ene side sett er dette en viktig rett for det enkelte individ. Det er i realiteten en fundamental menneskerettighet for det enkelte individ (som er blitt myndig) at han fritt kan bestemme innenfor sitt rådighetsområde. Spesielt viktig er det for den enkelte å kunne inngå avtaler der hans eget løfte og hans egen ytelse (f.eks arbeid) har som sitt motstykke at den annen part binder seg på sin side (for eksempel til å betale lønn for arbeidsytelsen)

Det er også slik at individer normalt står fritt når det gjelder på hvilken måte de skal binde seg. Dette kalles formfrihetens prinsipp. Muntlige utsagn er normalt likestilt med skriftelige. Når først en person velger å forplikte seg ved et bindende muntlig utsagn, godtar rettsorden dette. Valg av form er partens – eller partenes, i et gjensidig avtaleforhold – egen sak.

Vi må imidlertid ikke se blindt på denne ene side av saken. Det såkalte ”kontraktfrihetens prinsipp” – rett til å binde seg juridisk – er samtidig det vi kan kalle kontrakts-ufrihetens prinsipp. Når avgiveren av et utsagn blir bundet, betyr det at han mister friheten til å handle på en annen måte, som han tidligere hadde. Kontraktfrihetens konsekvens er at den som frivillig har valgt å benytte seg av denne friheten, blir forpliktet. Og dette betyr igjen at den annen part kan få domstolens hjelp til å få forpliktelsen fastslått, dersom løftegiveren ikke oppfyller frivillig. Og hvis en dom ( eller et annet tvangsgrunnlag) ikke blir oppfylt av den som har plikt til dette, kan samfunnets organer tre til med tvungen fullbyrdelse (etter tvangsfullbyrdelsesloven). Kontraktfrihetens prinsipp har pliktene og den tvangsmessige gjennomføringen av disse som sin iboende forutsetning,