Erstatningsrettens historiske utvikling  (s 504 ff i Lov og rett for næringslivet)

I gammel germansk rett opererte man med et tilnærmet objektivt erstatningsansvar, uten at det ble spurt om skadevolders personlige forhold. Det var tilstrekkelig å fastlegge årsakssammenheng mellom skadevolder og den oppståtte skalden for at erstatningsansvar skulle oppstå. Skadevolders adferd var av underordnet betydning. Erstatningen ble fastsatt i henhold til vedtatte satser for ulike skader, og skadevolder ble dømt til å foreta oppgjør overfor skadelidte. Erstatningsretten fikk på denne måten preg av økonomisk oppreisning og straffereaksjon. Selv om ansvaret hadde sterkt preg av å være objektiv, må det likevel innrømmes at skademulighetene i middelalderen var meget mer begrenset inn i moderne tid. Derfor lå det ofte et element av uaktsomhet eller også forsett til grunn for skadevoldende handlinger på andre personer eller ting. Men siden det personlige forholdet hos skadevolder var uten betydning, unngikk man å gå inn på slike forhold.

Romerretten tok tidlig det motsatte utgangspunktet. Det var tilstrekkelig å påvise årsakssammenheng mellom skade og skadevolder. I tillegg måtte skadevolder ha utvist uaktsomhet eller forsett for å bli kjent erstatningsansvarlig. Dermed utelukker man så vel barn som sinnsyke fra erstatningsansvar siden disse ikke hadde forutsetning for å forstå det uaktsomme i sine egne handlinger. Men selv utgangspunket i romerretten var et annet enn i germansk rett, er det grunn til å anta at resultatet i bedømmelsen ofte ville blitt sammenfallende siden de faktiske skader som oppsto i stor grad ville være av samen art og som oftest resultat av uaktsomme handlinger. Det teoretiske grunnlag utviklet seg likevel på forskjellig måte, og denne forskjellen spres fortsatt i dag i de ulike rettssystemene.

Mens naturrettsfilosofene dyrket det germanske årsaksprinsippet, overtok skyldprinsippet hegemoniet da liberalismen og individualismen senere slo gjennom i europisk åndsliv. Tanken var at ansvar måtte bygge på skyld, og skyldfrihet medførte ansvarsfrihet. Denne tanken rådde stort sett grunnen frem til den industrielle revolusjon. Fremveksten av helt nye skadevoldende fenomener remmet ofte helt tilfeldig og uten at skadelidte kunne verge seg. Skyldprinsippet ble satt på alvorlig prøve for å oppnå rettferdige løsninger for de skadelidte. Det ble etter hvert strukket så langt at det var vanskelig å finne egentlig skuld hos dem som ble dømt erstatningsansvarlig, og ansvaret ble egentlig knyttet til eierinteresser og ikke til handlinger. Derfra var ikke veien langt fra å forlate et overanstrengt skyldprinsipp og erstatte det med et objektivt ansvar  for såkalt ”farlig bedrift”. Derved hadde domstolene funnet en løsning som ga ofrene for den tekniske utviklingen en hardt tiltrengt erstatning mens den erstatningspliktige unngikk å bli påført et bebreidende skyldstempel. I dagens erstatningsrett har derfor det objektive årsaksansvaret gjenvunnet en solid plass ved siden av skyldansvaret.

Hensynene bak erstatningsretten.

To hensyn ligger til grunn for erstatningsrettten. Det ene hensynet skal i størst mulig utstrekning forhindre at skade oppstår, altså prevensjonshensyn. Det andre hensyn skal sørge for at oppstått skade blir reparert, altså reperasjonshensyn.

Vilkårene for erstatningsplikt

Behandlingen av erstatningssprøsmålet nødvendiggjør en viss systematisk behandlin av ulike forhold som sammen avgjør om det er grunnlag for å fastslå erstatningsplikt. Behandlingen er tredelt.

1.       Først må selve ansvarsgrunnlaget behandles, det vil si om erstatningsansvaret er betinget av om skadevolder har utvist uaktsomhet, såkalt subjektivt ansvar, også kalt culpa-ansvar eller om det foreligger ansvar uavhengig av skyld, såkalt objektivt ansvar.

2.       Det må være påregnelig årsakssammenheng mellom den skadevoldene handling eller forsømmelse og den skaden som kreves erstattet.

3.       Skadelidte må være påført et økonomisk tap.

Forholdet mellom Culpa og Objektivt ansvar.

Hovedregel er at skadevolder bare er erstatningsansvarlig dersom han har utvist skyld culpa, det vil si at den skadevoldende handling eller forsømmelse er forsettelig eller uaktsom. Hovedregelen gjelder hvis det ikke skulle finnes et særskilt rettsgrunnlag i form av lovregel, rettspraksis eller sedvane som fastslår objektivt ansvar.

Skyldansvar / CULPA-ansvar.

Ansvar etter culparegelen forutsetter både at selve handlingen i seg selv er klanderverdig, og at skadevolderen har handlet forsettlig eller uaktsomt. Dette er egentlig to sider av samme sak, siden utvist culpa normalt medfører at handlingen er å anse som klanderverdig.  Men den skadevoldende handling må også være rettsstridig for at erstatningsansvar skal oppstå, og ikke ligge innenfor grensen for den alminnelige handlefrihet. Handlinger som er alminnelig akseptert i vårt samfunn vil neppe kunne anses som culpøse, selv om handlingen påfører andre et økonomisk tap.

                Eks: Konkurransen om markedsandeler i næringslivet er en type handlinger som har til formål å øke egen økonomisk gevinst på konkurrentens bekostning. Så lenge konkurransen drives innenfor lovens rammer vil den ikke være rettsstridig, og derfor ikke culpøs.

Det er videre et vilkår at skadevolderen bare kan utvise culpa dersom han har mulighet for å innse at handlingen ville kunne påføre andre økonomisk skade, altså at skade er en påregnelig følge av handlingen. Hvis han ikke har mulighet for å innse handlingens skadevoldende risiko, kan han subjektivt sett ikke bebreides, selv om noen påføres økonomisk tap.

Forsett innebærer at skadevolder har tilsiktet å frembringe selve den skade som er oppstått. Dersom skaden er en utilsiktet følge av handlingen, foreligger altså ikke forsett. Men hvis skaden likevel fremsto som en mulig følge av handlingen, vil handlingen lett kunne betegnes som uaktsom.

Culpavurderingen er i utgangspunktet objektiv i den forstand at normen settes på grunnlag av det man burde kunne forvente av en vanlig fornuftig og omtenksom samfunnsborger.  Det stilles som hovedregel de samme aktsomhetskrav til alle voksne mennesker, uansett alder, utdannelse, erfaring og intelligens når de handler som privatpersoner. Men på felter som forutsetter særskilt kyndighet eller ekspertise er aktsomhetsnormen tilpasset kravene på vedkommende felt.

I lovgivningen finnes en rekke regler for hvordan handlinger skal utføres, jfr arbeidsmiljøloven og dens forskrifter (helse, miljø osb). Når skade skjer som følge av forsømmelser, vil erstatningsplikt som regel ilegges siden forskriftene nettopp gir anvisning på hva som må anses som forsvarlig fremgangsmåte.

OBJEKTIVT ERSTATNIGSANSVAR

Det objektive erstatningsansvaret har funnet innpass på stadig flere områder. Det sondres mellom objekt ansvar som bygger på lov  og et ulovfestet objektivt ansvar som bygger på rettspraksis eller sedvane.

På en del områder hvor skdaderisikoen anses for stor har objektivt ansvar blitt innført gjennom nyere lovgivning. En kan neve Jerbaneansvarsloven, Bilansvarsloven,  luftfartsloven, Sjøloven og Produktansvarsloven.

I tillegg til de lovfestede regler om objektivt ansvar for rettspraksis utviklet regler om det objektive bedriftsansvar.  Domstolene har i en rekke tilfeller fastslått erstatningsplikt uten skyld når skade er voldt av en bedrift eller en virksomhet som medfører stadig og ekstraordinær risiko. Hovedtanken bak denne rettsutviklingen er at en bedrift, selv om den opptrådt fullt aktsomt, normalt ligger nærmere til å bære tapet enn en tilfeldig skadelidende. Det er i noen grad mulig for bedriften, ut fra stastistisk beregning å kalkulere risikoen for slike skader i økonomisk planlegging..

Det objektive ansvar omfatter ikke bare bedrifter eller virksomhet i snever forstand. En huseier ble av Høyesterett (Gesimsdommen, RT 1939 s 766) pålagt objektivt ansvar for skade ved an en gesims falt ned fra husveggen og traff en fotgjenger på fortauet. Poenget hver var at selv om huseier påviselig hadde overholdt sin vedlikeholdsplikt, var gesimsen av en slik konstruksjon at eieren måtte regne med muligheten kunne falle ned. Det er mer dekkende å kalle en slik gesims en påregnelig skadevolder enn en farlig bedrift eller innretning. Den som bygger eller kjøper en slik eiendom, må altså ta denne type økonomisk risiko med i sin økonomisk vurdering.

Nær beslektet med reglene om ansvar for farlig bedrift er reglene i nabolovens § 2, som gjør eieren objektivt ansvarlig for skade som oppstår på naboeiendommen.

Arbeidsgivere har et ansvar uten egen skyld jfr skl. § 2-1 1.ledd 1.pkt. Ansvaret omfatter i første rekke skade som påføres tredjemann, og omfatter bare skadde som arbeidstakeren har forvoldt i tjeneste.  Forutsetningen for arbeidsgivers erstatningsansvar er at skaden er inntruffet under slike omstendigheter at den ansatte selv blir ansvarlig etter culparegenen. Formålet med regelen er ikke å frita den ansatte for ansvar, men å gi skadelidte adgang til også å fremme erstatningskravet mot arbeidsgiveren, selv om denne har opptrådt fullt aktsomt.

En skal være oppmerksom på at arbeidsgivers ansvar også omfatter yrkesskade. En viktig begrensning i dette ansvar er at det i erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke. Dersom den ansatte har tap som ikke dekkes av disse ordninger, kan han kreve erstatning hos arbeidsgiveren som skal dekke tapt arbeidsfortjeneste, tap i fremtidig erverv m.m. Men arbeidsgiveren er bare ansvarlig for slikt tap dersom han har utvist uaktsomhet.

Skl. § 2-2 om lemping av arbeidsgivers ansvar viser til den alminnelige lempingsregelen i Skl. § 5-, hvoretter ”erstatningsansvaret kan lempes under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikring og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlig tilfeller er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.

Reglene om arbeidsgivers erstatningsansvar bør sees i sammenheng med de skjerpende aktsomhetsbestemmelser og straffebestemmelser i arbeidsmiljøloven. Denne loven inneholder også straffebestemmelser som retter seg mot arbeidstakere som for eksempel overtrer arbeids- eller sikkerhetsinstruks når det er forstårlig at det kan inntre fare for andres liv og helse.

ERSTATNINSANSVAR FOR BARN OG FORELDRE

Ifølge skl. § 1-1 plikter personer under 18 år å erstatte skader som de volder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelige under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene. De er med andre ord ansvarlig etter samme regler som gjelder for voksne. Umyndighet er altså uten betydning for erstatningsplikten. Derfor kan selv mindre barn i prinsippet bli erstatningsansvarlig. I praksis vil likevel barn langt sjeldnere enn vokse fylle det vanlige subjektive vilkår for erstatningsplikt, nemlig uaktsomhet (culpa).  Dette har sammenheng med at barn i mindre grad enn voksne er i stand til å forutse konsekvensene av sine handlinger, og at det legges en mildere culpanorm til grunn ved vurderingen.

 Men selv om man skulle komme til at et barn har opptrådt forsettlig eller uaktsomt, er det ikke dermed sagt at det vil bli ilagt erstatningsansvar, basert på rettens rimelighetsvurdering.

Reglene om barns erstatningsansvar har ført og fremst prinsipiell interesse fordi barn som regel er uten økonomiske midler. Erstatningskrav vil i praksis stort sett bare være aktuelt når det er tegnet ansvarsforsikring for barnet.

På grunn av skadelidtes svake stiling når skadevolderen er mindreårig, er det opplagt et behov for regler som gjør foreldre erstatningsansvarlig for skade forvoldt av deres barn. Regelen er at foreldre plikter å erstatte skade voldt av barn under 18 år såfremt de har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke har gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadeforvoldelse (skl. § 1-2 nr.1) Dette erstatningsansvaret er ikke betinget av at barnet selv kan sies å ha opptrådt forsettlig eller uaktsomt, men at foreldrene har utvist manglende tilsyn eller ikke grepet inn i situasjonen. Men selv om man skulle finne at foreldrene har opptrådt fullt aktsomt i ovenevte forstand, er de objektivt ansvarlig for skade voldt forsettlig eller uaktsomt av deres barn under 18. år, som de bor sammen med og har omsorgen for. Men erstatningsansvaret er oppad begrenset til 5.000 pr.enkelt skadeforvoldelse, jfr. Skl. § 1-2 nr. 2.

Men også når det gjelder foreldres erstatningsansvar er det lempningsadgang etter reglene i skl. § 5-2, jfr ovenfor. Denne lepningsadgang omfatter våde ansvar etter skl. § 1-2 nr. 1 og nr. 2 ovenfor.

ÅRSAKSSAMMENHENG OG ADEKVANS

Det må foreligge et årsaksforhold mellom handling eller unnlatelsen og den skade som er oppstått. Dette innebærer at den skadelidte må kunne sannsynliggjøre at skaden ikke ville ha inntruffet dersom  skadevolderen hadde opptrådt forsvarlig. Det er heldigvis ikke slik at enhver uaktsom handlin fører til at noen påføres skade. Som oftest oppstår skade bare dersom uaktsomhet er kombinert med mer eller mindre tilfeldige uheldige omstendigheter.

Det er bare påregnelige skader om skal erstattes. Med påregnelige skader menes skader som noenlunde normalt følger av handlingen, slik som utgifter til lege og medisiner, reperasjon av beskadigede gjenstander samt tapt arbeidsfortjeneste. Det er viktig å trekke grenser mellom påregnelige skader som skal erstattes og upåregnelige skader, det vil si skader som er så filfeldige i forhold til den skadevoldende handling at erstatning ikke kan kreves (manglende adekvans)

Eks:

En fotgjenger glir  på fortauet fordi gårdeiern har forsømt plikten til å strø. Fotgjenger glir på fortauet fordi gårdeieren har forsømt plikten til å strø. Fotgjengeren brekker benet og kommer på sykehus. Om natten oppstår det brann i sykehuset som påfører pasienten alvorlige skader. Her er det på det rene at årsakssammenheng er tilstede. Hvis gårdeieren hadde stødd skikkelig, hadde ikke brannskadene oppstått. Brannen er imidlertid helt tilfeldig i forhold til forsømmelsen, og gårdeieren er derfor ikke forpliktet til å erstatte denne delen av skaden. Adekvansvurderingen kan komme inn både når det gjelder årsakssammenhengen, tapets størrelse og skyldgrad. Er det for eksempel utvist lite skyld, skal det mer til for at man fastslår at det inntrufne skade er påregnelig, enn hvor skadevolderen har utvist grov skyld.