Arveloven § 20. Skiftelovens §§ 71-75

 

Ektefellene Arne og Britt har felleseie. Arne dør, og Britt overtar fellesboet uskiftet. Britt har ingen anelse om at Arne har pådratt seg en betydelig gjeldsforpliktelse i forbindelse med mislykket aksjespekulasjon. Først fem måneder etter dødsfallet ble hun klar over forholdet ved at det kom krav i Arnes navn på halvårlig rente- og avdragsbetaling. Til sin forferdelse ble hun nå kjent med at Arne hadde hatt en samlet gjeld på over en halv million kroner. Ektefellene hadde levd i vanlige kår. Britt kunne ikke forstå at hun var ansvarlig for gjeldsforpliktelsen som Arne hadde holdt skjult for henne. Hvis hun var ansvarlig, ville hun sette en strek over uskifteordningen slik at hun kunne bli fritatt for gjelden. Hun var dessuten i tvil om hun kunne bli fri gjeldsforpliktensene ved å utferdige proklama.

 

Er Britt ansvarlig for den gjeldsforpliktelsen Arne har holdt skjult for henne?

 

Det følger av al. § 20 at gjenlevende ektefelle som overtar fellesboet uskiftet, blir ansvarlig for avdødes gjeldsforpliktelser. Derfor er Britt ansvarlig for Arnes gjeld.

 

Hvis hun er ansvarlig, kan hun da bli fritatt for ansvaret ved å sette en strek over uskifteordningen?

 

Det gjeldsansvaret som følger av al. § 20 er som annet gjeldsansvar. Å ”sette en strek” over uskifteordningen er ikke aktuelt. Britt vil heller ikke være hjulpet ved å kreve uskifteboet skiftet. I en slik situasjon vil hun fortsatt være bundet av ansvaret etter al. § 20. Britt kan ikke bli fritatt for ansvaret.

 

Kan hun bli fri ansvaret for den gjeld Arne har pådratt seg ved å utferdige proklama?

 

Britt kan utferdige proklama. Jfr al. § 20 andre punktum sml. Sl § 71 og § 72. Den kreditor som melder sitt krav innen proklamafristen (sl § 73), beholder kravet. Hvis kreditor ikke melder kravet, følger det av sl. § 75 at kravet bortfaller (når kravet ikke er sikret ved panterett eller tilbakeholdesrett). Men Britt er fortsatt ansvarlig overfor de kreditorer som anmelder sine krav til rette vedkommende (se sl. § 71 nr 4) før proklamafristen utløper.

 

 

Arveloven §§ 3, 49, 60

 

Kari Ås har lenge tenkt å opprette testament. Hun har også vært hos advokat, og fått forslag til innhold. Dokumentet har hun ikke underskrevet, hun ville først tenke gjennom om det var akkurat slik hun ville testamentet skulle være. Etter å ha tenkt nøye gjennom forholdet, bestemte hun seg for at testamentet skulle ha akkurat det innholdet som fulgte av forslaget. For å ordne opprettelsen gikk hun over til sin nærmeste nabo, sognepresten. Sognepresten hadde besøk av sin venn biskopen, og det mente Kari var en svært beleilig anledning. Hun forklarte at hun ville opprette testament i samsvar med advokatens forslag og at hun trengte vitnepåtegninger. Hun underskrev dokumentet. Deretter skrev biskopen under som vinte. Da han skulle gi dokumentet til sognepresten, ringte det på døren. Det var en politibetjent som i all hast måtte ha sognepresten med i forbindelse med en familietragedie i sognet. Testamentet ble derfor stående med vare biskopens( og Karis) underskrift. Da Kari senere døde, mente den eneste slektsarvingen (fetter Nils, som Kari aldri hadde hatt noen kontakt med) at hele arven skulle tilfalle ham. Han påstod at testamentet var ugyldig når det bare var underskrevet av et vitne. Arvingen etter testamentet (Amnesty International) påstod at testamentet etter omstendighetene måtte være gyldig; det hadde vært to vitner til stede ved opprettelsen og det var helt ekstraordinære forhold som hadde ført til at sognepresten ikke underskrev dokumentet.

 

Hvem arver Kari?

 

Etter al. § 49 skal to testamentvitner underskrive på dokumentet mens testator er tilstede. Testamentet er ugyldig når dette ikke er gjort, jfr. Al. § 60. Arven etter Kari går til fetteren, jf. Al. § 3

 

Ville svaret bli det samme dersom Kari ved en senere anledning oppsøker sin nabo sognepresten, og får ham til å underskrive som testamentvitne?

 

Etter al. § 49 skal vitnene være til stede sammen når testator underskriver testamentet. Dette vilkåret er oppfylt. Videre skal vitnene underskrive etter testators ønske og mens testator er tilstede. Men etter ordlyden i al. § 49 kreves det ikke at vitnene skal være til stede sammen når de underskriver. Det kan ikke stilles formkrav ut over det som følger av lovteksten. Testamentet er gyldig med sogneprestens senere underskrift, og svaret ville bli at Amnesty Internasjonal arver Kari.

 

 

S318

 

Ekteskapsloven §§ 31,32,40,41,42

 

Bjørn og Liv inngikk ekteskap uten at det ble avtalt noe om formuesordningen mellom dem,

 

Har ektefellene felleseie?

 

Når Bjørn og Liv ikke har avtalt særeie vet ektepakt (el. § 42), er formuesordningen felleseie. (En annen sak er at en giver eller arvelater kan ha truffet gyldig bestemmelse om at en gave eller arv skal være særeie for mottakeren, jf. El. § 48).

 

Da ekteskapet ble inngått eide Liv en hytte og en enebolig. Ektefellene bor i eneboligen. Hytta brukes i alle ferier.

 

Kan Liv uten videre selge hytta og eneboligen eller kreves samtykke fra Bjørn for at salg skal finne sted?

 

Utgangspunktet etter el. § 31, 1.ledd er at Liv Eier og råder over de eiendeler som er innbragt av henne. Men etter el. § 32, 1.ledd a kan felles bolig ikke selges uten skriftlig samtykke fra Bjørn. Hytta er ikke bolig selv om den brukes i alle ferier, og omfattes ikke av samtykkereglen i el. § 32. 1 ledd.

 

Bjørn skylder kr 40 000 til kreditor X og Liv skylder kr 20 000 til kreditor Y. Begge kreditorene går til gjeldsinndriving, og ønsker å bruke hytta som dekningsobjekt.

 

Kan kreditor X og kreditor Y ta dekning for sine krav gjennom hytta?

 

Etter el. § 40 må en kreditor holde seg til sin debitorektefelles eiendeler. Kreditor Y kan bruke hytta som dekningsobjekt. Det kan derimot ikke Bjørns kreditor X.

 

Det var Bjørn som stod for innkjøpene til familiens daglige hushold. Helt uventet ble Bjørn arbeidsledig. På dette tidspunkt hadde Bjørn handlet dagligvarer på kreditt hos kjøpemannen i bygda for til sammen kr 20 000. Beløpet hadde samlet seg opp igjennom de siste to årene. Bjørn maktet ikke å betale. Kjøpemannen hendvendte seg til Liv, og forlangte betaling av henne. Liv hadde ingen inntekt eller formue, og mente at hun ikke var pliktig til å betale noe av gjelden, eller i alle fall ikke mer enn halvparten.

 

Plikter Liv å betale gjelden helt eller delvis? Er svaret det samme uavhengig av ektefellene har felleseie eller særeie?

 

Det gjelder innkjøp til daglig hushold. Når gjelden er stiftet mens ektefellene Bjørn og Liv bor sammen (”under samlivet”) blir også Liv fullt ansvarlig for slike innkjøp, jf. El. § 31, 1.Ledd. Dette innebærer at kjøpemannen kan kreve Liv for hele beløpet (kr 20 000). Hun er ansvarlig selv om hun for tiden ikke har noe å betale med. Ansvarsreglen i el. § 41 gjelder uavhengig av om  ektefellene har felleseie eller særeie. Svaret blir det samme..

 

Bjørn og Liv fikk etter hvert tre barn. Liv sto i alle år for alt av husarbeidet, og for mesteparten av arbeidet med barna. Dessuten hadde hun i det meste av tiden hatt deltidsarbeid uten for hjemmet. Bjørn arvet en verdifull malerisamling. Liv mente at hun på grunn av sin arbeidsinnsats gjennom ekteskapet var eier av halvparten av samlingen.

 

Er Liv eier av halvparten av malerisamlingen?

 

Etter el. § 31, 1.ledd har hver av ektefellene rett til å råde over det vedkommende har bragt inn i felleseiet. Malerisamlingen er arvet av Bjørn. Dermed er den bragt inn av ham alene. Livs innsats er uten betydning for ervervet. Bjørn er eneeier av maleriene. Liv har ingen eier eller råderett.

 

 

Inngår malerisamlingen i felleseiet?

 

Formuesordningen er felleseie når særeie ikke er avtalt mellom ektefellene (el. § 42). Arven inngår i felleseiet

 

 

 

Ekteskapsloven §§ 42, 43, 46 og 49

 

Gro og Geir skal gifte seg. De ønsker formuesforholdet ordnet som fullstendig særeie.

 

Kan de opprette ektepakt om særeie før de gifter seg?

 

Ja. Se el. § 42, 1.ledd

 

Etter giftemålet (ektefellene har opprettet ektepakt om fullstendig særeie) blir Gro i tivil om renten av det bankinnskuddet hun har blir særeie eller felleseie.

 

Blir renten av bankinnskuddet felleseie?

 

Avkastning av særeie blir særeie når det ikke er bestemt noe annet ved ektepakt, jf. El. § 49. Renten av bankinnskuddet blir særeie.

 

Grunnen til opprettelse av særeie var at partene ville vite hva de hadde å holde seg til hvis det skulle bli brudd i ekteskapet. Etter noen års ekteskap fant de ut at særeieordningen ikke bare hadde fordeler, bl.a. gikk det opp for dem at de ikke kunne sitte i uskiftet bo.

 

Har ektefellene noen mulighet for å ha fullstendig særeie, men slik at lengstlevende likevel skal kunne sitte i uskiftet bo hvis ekteskapet opphører ved den enes død?

 

Etter el. § 42, 3.ledd kan det ved ektepakt bestemmes at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den ene ektefelles død. Dette betyr særeie i live, men samtidig felleseiefordeler ved førsteavdødes død (blant annet retten til å sitte i uskiftet bo, Jf. Al, 1.ledd). Etter el. § 43, 1.ledd gis det en annen mulighet. Lengstlevende kan ved bestemmelse i ektepakten gis rett til å sitte i uskifte bo med særeie (sml. Al. § 9.2.ledd)

 

 

Hvis Gro og Geir har særeie, kan de da senere bestemme at de i fratida skal ha felleseie?

 

Det fremgår av el. § 46, 1.ledd at særeie (helt eller delevis ) kan omgjøres til felleseie ved ny ektepakt.

 

 

 

Ekteskapsloven §§ 31, 3.ledd og 40

 

Mons og Mari har vært gift i 25 år. De har ingen avtale om formuesordningen. Ektefellene har tre barn, yngste er nå 18 år.  Mari har i alle år vært hjemme og stelt hus og barn. Mons har hatt god inntekt, og ektefellene har hatt vanlig solid økonomi. De har etter hvert skaffet egen bolig (verdi kr 1,2 mill.), hytter (verdi kr 500 000) og bil (verdi kr 200 000). Alt er kjøpt av Mons i hans navn, og alt er betalt av hans inntekt. Mons har dessuten en sparekonto i bank, innestående kr 200 000.

Mons har hatt moro av å handle med aksjer. Til å begynne med ga det gevinster. Men nå er det blitt store tap, og han har betydelig kreditorpågang. Mari mener hun eier en halvpart i boligen, i hytta, i bilen, i bankinnskuddet og i aksjene. Av den grunn mener hun disse halvparter er vernet mot pågang fra kreditorene til Mons.

 

Er oppfatningen til Mari rettslig holdbar?

 

Etter el. § 40 er ikke Mari ansvarlig for den Mons har. Mari har derfor rett i sin oppfattning dersom hun eier en halvdel i formuesgodene. De eiendeler det gjelder er innbragt under ekteskapet. Spørsmålet er om Mari har medvirket til ervervet. I så fall er eiendelene i sameie mellom ektefellene, jf. El, § 31, 2 ledd. Etter el. § 31, 3 ledd skal det ved spørsmålet om hvem som har ervervet eiendelene til felles personlig bruk, legges veikt på arbeid i hjemmet. Sparekapitalen og aksjene har ikke tjent til personlig bruk, noe medeiendomsrett for Mari er ikke aktuelt. Men for bolig, hytte og bil er vilkåret om felles personlig bruk tilfredsstilt. Dermed må det tas standpunkt til om, og eventuelt i hvilken grad, Maris arbeid i hjemmet skal vektlegges i forhold til ervervene.

Midlene er skaffet til veie over et langt tidsrom. Mari har vært hjemmearbeidene hele tiden. Arbeidet med hus og tre barn har vært betydelig. Spesielt huset, men også hytta og bilen, er sentrale velferdsgoder for ektefellene. Og på bakgrunn av innsatsen over tid, er verdiene ikke spesielt store. Det er grunnlag for å konkludere med at Mari er sameier. Det er ikke forhold som tilsier en annen eierandel enn en halvpart i hver av tingene, jf. El. § 31, 2.ledd sammenholdt med reglene i sameieloven § 2, 1.ledd.

Konklusjonen blir at kreditorene til Mons i sin dekningsaksjon bare kan holde seg til en halvdel i boligen, hytta og bilen. Men sparekapitalen og aksjene kan hans kreditorer fullt ut bruke som dekningsobjekt.

 

Ville svaret blitt det samme hvis Mons og Mari hadde opprettet ektepakt om fullstendig særeie da de giftet seg?

 

Reglene i el. § 31, 2. og 3. ledd om sameieerverv gjelder også når formuesordningen mellom ektefellene er særeie. Svaret ville derfor blitt det samme hvis Mons og Mari hadde fullstendig særeie

 

ØKONOMISKE FORHOLD MELLOM SAMBOERE

 

Råderetten

Samboere råder fritt over sine eiendeler. Det betyr at de kan selge sine eiendeler, uten samtykke fra samboer. Dette gjelder også den boligen der en bor..

 

Sameie

Sameie kan føre til begrensninger i råderetten. Ved sameie har ingen av eierne noen rett til bruk og utnytting av hele eiendelen. En sameier kan fritt selge eller pantsette sin eierandel i sameiet. Dette kan avvikes ved avtale. Dette henger også sammen med at kreditor kan ta pant i en av ektefellenes part

 

Underholdsplikt

Det er ingen underholdsplikt for samboere, slik det er for ektefeller.

 

 

Gjeldsansvar overfor kreditor

En samboer kan bare stift gjeld med virkning for seg selv. Samboere må låne sammen, eller kausjonere for å bli felles ansvarlig. Kreditor kan ikke søke dekning i samboers eiendeler for gjeld som bare den ene har stiftet. Jfr. Deknl. 2-2

 

Dette gjelder også når en en foretar lån til felles forbruk. Det må gjøres avtale, for at begge skal bli forplikte. Det er i Norge avtalefrihet, så det bør ikke stilles store krav til denne avtalen. Men det er ikke nok at lånet er benyttet ”til familiens beste”

 

Hvem er eier? – Eierforholdets betydning.

Eiendomsretten går som en rød tråd gjennom hele samboerretten. Dette er viktig både når det gjelder hva kreditor kan ta pant i, men enda viktigere er det hvis samlivet opphører. Da skal oppgjøret skje etter eiendomsgrensene. Samboere kan fritt avtale hvem som skal være eier. Ved oppgjør er prinsippet at ”hver tar sitt”. Samboere kan i utgangspunktet fritt avtale hvem som skal være eier av eiendelene. I motsetning til ekteskap gjelder det ingen formkrav for slike avtaler mellom samboere, selv om eieravtalen innebærer en gaveoverføring. Unntak: Hvis samboeravtalen inneholder en dødsdisposisjon kommer arveloven inn, og setter skranke. Dødsdisposisjon krever testament, og pliktdelsreglene må dessuten overholdes.

 

De reelle eierforhold.

Det er de reelle eierforholdene som er avgjørende for eiendomsretten, ikke hvem som er registrert som eier i grunnboken eller andre registre. Det betyr ikke at de formelle eierforhold er uten betydning, de kan blant annet gi en indikasjon på hva samboere har avtalt om eierforholdet. Men registrering er ikke tilstrekkelig som eneste bevis for at avtale er inngått.

 

Gjenstander som er mottatt som arv eller gave

Er eiendelen ervervet ved gave eller testament, blir spørsmålet om gaven mv. er ment til begge eller bare den ene samboeren. Gaveløftet eller testamentet må tolkes. Betydelig gaver fra slektninger vil normalt anses for å være gitt til den samboer som er i slekt. Det kan imidlertid hende at meningen har vært å gi gaven til begge samboere.

 

Hvem er part i kjøpsavtalen?

Når gjenstander er ervervet vet kjøp eller annet avtaleerverv, er utgangspunktet at den samboer som er avtalepart, blir eier. Er begge kjøpere av en gjenstand, blir begge eiere. Men selv om bare den ene er avtalepart i kjøpekontrakten, kan det tenkes at den andre har bidratt med midler til kjøpesummen. Da oppstår spørsmålet om dette tilskuddet skal anses som et eierinnskudd, gave, lån eller annet. Ved kjøp av eiendeler til felles personlig bruk, er det en presumsjon for at større tilskudd til kjøpesummen er ment som eierinnskudd. De har med andre ord avtalt sameie.

 

Indirekte bidrag kan stifte medeiendomsrett

Selv om den ene samboeren har betalt hele kjøpesummen, kan den andre bli medeier ved å yte indirekte bidrag til ervervet i form av arbeid i hjemmet eller betaling av forbruksutgifter. I  samboerforhold finnes det ingen lovfestet regel om arbeid i hjemmet skal tillegges vekt ved eiervurdering, slik som i ekteskap (el. § 31 tredje ledd).  Men det er ingen tvil om at samme regel gjelder i samboerforhold.

 

Betydningen av indirekte bidrag til ervervet ble slått fast allerede i dom i R.t. 1978 s 1352

 

Mannen (A) hadde stått for størstedelen av de direkte bidragene til erverv av hytta mv., mens kvinnen hadde betalt løpende forbruksutgifter av sin inntekt. Han hadde samlet sett hatt større inntekter enn henne, men hun hadde i tillegg utført husarbeidet. Om dette sier retten blant annet:

”Vesentlig er imidlertid at hun i alle år utførte alt husarbeidet i hjemmet… Boligen var riktignok av beskjeden størrelse – bare ett rom og kjøkken – og partene var som nevnt barnløse. Men foruten at hun derved muliggjorde A’s arbeidsinnsats på hytta i det omfang den fikk, førte hennes hjemmearbeid i vesetlig besparelser for A i alle år. Hennes innsats har derfor ikke bare medvirket til anskaffelse av hytta, men også til å opprettholde og forøke sameiet for øvrig.

 

Kvinnen i denne saken ble ansett for å eie en halvpart av eiendelene. I saken i Rt. 1984 s 497. gjaldt tvisten selve stiftelsesspørsmålet, og her tar Høyesterett klart til orde for at sameie kan stiftes etter en ”konkrets vurdering”. Det fremgår av denne og andre dommer at vurdering er omtrent den samme i samboerforhold som i ekteskap. To vilkår må være oppfylt for at den indirekte bidragsyter skal bli medeier. For det første må vedkommende ha bidratt (medvirket) til avtalen, dvs. frigjort tid eller kapital for den direkte bidragsyter som har kommet anskaffelsen til gode. For det andre må det være et fellesprosjekt for samboerene. Om sameie er stiftet, avgjøres etter en skjønnsmessik helhetsvurdering, hvor graden av medvirkning står sentralt, men hvor også ikke økonomiske momenter har betydning, særlig hvilket felleskap det har vært rundt planlegging, anskaffelse og bruk av eiendelen.

 

DELING AV FELLESEIET VED SEPARAJON OG SKILSMISSE

 

Oversikt over skifteoppgjøret

Ved en separasjon eller skilsmisse skal felleseiet deles etter reglene i ekteskapsloven kapittel 12 og kapittel 13. Denne delingen kalles ofte et skifte og foregår som oftest privat, eventuelt med bistand av advokat. Delingen kan også foretas av tingretten. Da blir det et offentlig skift etter skifteloven kapittel 8.

 

Dersom ektefellene blir enige om å fordele verdiene på en annen måte enn det som er beskrevet i ekteskapslovens regler, står de fritt til det. Det hersker avtalefrihet så sant ektefellene står overfor en aktuell separasjon eller skilsmisse, el. § 65. Har de fått seprasjonsbevilgning, kan hver av ektefellene kreve deling, jf. El § 57 første ledd bokstav a.

 

 

Et skifteoppgjør består av to deler : et verdigmessig og et gjenstandsmessig oppgjør. For det første skal verdiene deles etter reglene i el.kapittel 12. Ved det verdigmessige oppgjøret kommer man frem til et beløp i kroner og ører som hver av ektefellene skal ha, den såkalte ”boslodden”. For det andre skal de enkelte gjenstandene fordeles – det skal bestemmes hvem av ektefellene som skal ha boligen, hytta, og bilen etter skilsmissen. Reglene om dette oppgjøret finnes i el. Kapittel 13. Fordi de fleste verdiene som ektefeller har, finnes i gjenstander, og ikke i kontanter, kan det kanskje synes noe overraskende at fordelingen av verdier og gjenstander følger ulike regler. Man ka da godt komme frem til at den ene ektefellen skal ha mesteparten av verdiene i kroner og øre, mens den andre ektefellen får mesteparten av gjenstandene. Men de to elementene i skifteoppgjøret bringes i overensstemmelse med hverandre gjennom en avregning til slutt: Overstiger verdien av de gjenstander en ektefelle ovetar, den boslodden som ektefellen har krav på ved deling, skal ektefellen betale den andre det overskytende, el. § 70. 1.ledd.

 

Bare felleseieverdier skal med i skifteoppgjøret, for det er pr. definisjon bare fellesverdier som kan være gjenstand for deling. Deling betyr likedeling, og verdier som er særeie skal jo ikke deles. Der skjer det et oppgjør etter eiendomsgrensene. Vi må likevel kjenne til hvor stor særeieverdier en ektefelle har, for å foreta et korrekt skifteoppgjør. Fordi særeiets størrelse bestemmer hvor mye gjeld som kan føres til fradrag på skiftet, jf. El.§ 58 3.ledd.

 

Felleseiet skal også deles når ekteskapet opphører ved død, med mindre den gjenlevende ektefellen velger å sitte i uskifte. Det verdimessige oppgjøret følger i hovedsak de samme reglene som når ekteskapet opphører mens begge lever, el. § 77. Men det blir et såkalt sammensatt skifte. Avdødes boslodd ved delingen av felleseiet går inn i dødsboet, som deles etter arvelovens regler. Det gjenstandsmessige oppgjøret skjer etter reglene i skifteloven § 60 ff.

 

 

Det verdimessige oppgjøret

Det er ikke alle fellesverdier som deles likt. Ektemellene kan holde visse eiendeler og verdier utenfor delingen, og derfor må vi føre et separat regnskap for hver av ektefellene. I skifteoppgjøret tar vi derfor utgangspunkt i det hver av ektefellene eier som felleseie, også kalt ektefellens brutto rådighetsdel.

 

Ektefellene kan holde tilbake en rekke verdiposter før noe går til likedeling. De kan ordnes i tre hovedgrupper:

            Forloddskrav etter el. § 61

            Skjevdelingsgrav etter el § 59

            Dekning av gjeld  etter el § 58

 

Når disse tre postene er trukket fra ektefellens brutto rådighetsdel, kommer vi frem til ektefellens netto rådighetsdel. Vi legger sammen netto rådighetsdel fra hver av ektefellene, og deler på to, el § 58 1.ledd

 

Det er viktig å merke seg at en ektefelles nettoformue kan aldri være mindre enn null, en ektefelle kan aldri ha en negativ saldo på rådighetsdelen.

 

Eksempel:

Konen har fellesverdier for kr 500 000  og en gjeld på kr 700 000 som kan føres til fradrag. Hennes nettorådighetsdel blir da 0. Det går intet til likedeling fra konen, men hennes restgjeld som det ikke er dekning for skal ikke føres til fradrag hos mannen. Han skal ikke belastes med hennes gjeld, sml. Prinsippet i el. § 40 om at den ene ektefellen ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre.

 

 

Skjæringstidpunktet

Det tidspunktet som kalles skjæringstidpunkt er den dagen begjæringen om seperasjon kom inn til fylkesmannen, eller den dagen samlivet ble brutt, hvis bruddet skjedde først, el. § 60. Eiendeler som erverves, eller gjeld som pådras etter denne dato, skal ikke med i delingen.

 

Omsetningsverdi

Dersom eiendelene selges under skifteoppgjøret, er det salgssummen som legges til grunn. Ellers skal eiendelene verdsettes til omsetningsverdien, el § 69 1.ledd.

 

Forloddskrav

Noen eiendeler er av en slik karakter at det vil være urimelig om ektefellen må dele verdien av den med den andre. Det kan være fordi eiendelen eller rettigheten ikke kan selges, for eksempel ha rett til alderspensjon etter folketrygdloven, eller fordi ektefellene har spesielle behov for eiendelen, som gjør at verdiene ikke bør tas med ved delingen – det kan være klær eller en invalidebil. Det kan også tenkes at eiendelen er knyttet til ektefellen på en spesiell måte. I de tilfeller hvor det er snakk om eiendeler, vil ektefellene både beholde verdien udelt, og få selve gjenstanden ut. De kalles gjerne forloddskrav (før lodden) og er samlet i el. § 61

 

Pensjonsrettigheter mv.

Rettigheter i offentlige trygdeordninger, offentlige eller private pensjonsordninger og krav etter in livrente eller livsforsikring som ikke har gjenkjøpsverdi som kan realiseres, kan også holdes utenfor delingen, el. § 61 litra b. Det er bare verdien av opptjente rettigheter og krav som kan holdes utenfor delingen. Dersom beløpet er forfalt til betaling, skal beløpet med i skifteoppgjøret.

 

Rettsvern – fast eiendom mellom ektefeller

Avtale om overtagelse av fast eiendom mellom ektefeller må tinglyses for å vinne vern mot dem som utleder sin rett fra overdrager – det kan være en kjøper, en panthaver eller en kreditor som ønsker å ta beslag i eiendelen. Når for eksempel ektemannen overdrar hele eller deler av sin faste eiendom til hustruen, kan mannens kreditorer ta beslag i hele eiendommen dersom hustruens eiendomsrett ikke er tinglyst, jf. Tingl. § 20 og § 23. Innebærer overdragelsen en gave mellom ektefellene, kreves dessuten tinglyst ektepakt. Jf. El. § 50 1.ledd og el. § 55. Overdragelsen av fast eiendom må også tinglyses for å vinne vern mot godtroende omsetningserververe, for eksempel kjøper eller panthavere, som utleder sin rett fra ektemannen, jf. Tingl. §§ 20, og 21 1.ledd.

 

Hvor ektefeller ervervet fast eiendom sammen ved å skyte inn midler ved kjøpet, er det vanlig å anse sameie for stiftet ved avtale. Men en slik eieravtale overfører ingen eiendomsrett mellom ektefellene. Den som har grunnbokshjemmelen, er legitimert til å råde over hele eiendommen, men eier ikke mer enn en part i den. Kreditorene kan ikke bygge på debitors legitimasjon og kan derfor ikke ta beslag i mer enn debitors eierandel, jf. Deknl. § 2-2. Heller ikke når sameie stiftes med grunnlag i partenes bidrag, for eksempel hjemmearbeid, vil hjemmelsinnehaverens kreditorer utelukke den andres medeiendomsrett. Det skjer ingen overdragelse av eiendomsrett mellom ektefellene. Når to ektefeller erverver en fast eiendom sammen ved å skyte inn midler ved kjøpet, men lar den ene stå alene med grunnbokshjemmelen, vil en kjøper eller panthaver, som i god tro får sin rett fra den ektefellen som har grunnbokshjemmelen, også ha dekning i den andre ektefelles part. Også hvor sameie er stiftet med grunnlag i ektefelens indirekte bidrag, for eksempel hjemmearbeid, vil en godtroende kjøper eller panthaver vinne rett..