Sammendrag:
Tvist om eiendomsretten til lastebil med tømmerkran og tilhenger.
Kjøretøyene var aktivert i regnskapene til et aksjeselskap som ble slått
konkurs. Styreformannen i selskapet stod registrert som eier i
motorvognregisteret. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at
kjøretøyene måtte anses overdratt til aksjeselskapet og at konkursboets
beslagsrett derfor var berettiget, jfr. dekningsloven §2-2.
Fulltekst
Saken gjelder tvist om eiendomsretten til en Scania 144 tømmerbil,
1998 modell, reg. nr. XR 41346, med tømmerkran, 2000 modell, samt
tømmerbiltilhenger type Narko, 1997 modell, reg. nr. XT 1885.
Det ble åpnet konkurs i selskapet Li-Bjørk as ved Namdal tingretts
kjennelse av 5. januar 2006. Advokat Stein Aage Sørvig ble oppnevnt som
bobestyrer. Under bobehandlingen ble det avdekket at de ovenfor nevnte
kjøretøyene var inntatt i selskapets regnskaper for årene 2003-2005 så
langt regnskapene var ført. Bobestyrer tok beslag i kjøretøyene i det han
gjorde gjeldende at de tilhørte selskapet Li-Bjørk as.
Rune Kalvik, som opprinnelig var stifter og eneeier av selskapet Li-Bjørk
as, motsatte seg konkursbeslaget, i det han hevdet å være eier av
kjøretøyene. Scania 144 lastebil ble anskaffet ved kjøpekontrakt mellom
Rune Kalvik og Sonja Steen v/ Robert Steen den 31. januar 2003. Det er
ikke klarlagt når tømmerkranen og tømmerbilhengeren ble anskaffet, men det
er på det rene at samtlige av disse eiendeler ble aktivert i regnskapet
til Li-Bjørk as den 31. mars 2003. Etter denne dato ble kjøretøyene
regnskapsmessig behandlet som om de tilhørte selskapet. De ble oppført som
selskapets eiendeler i balansen, og det ble ført en gjeldspost på kr
400.000,- som motpost i balansen tilsvarende anskaffelseskostnaden for
lastebilen. Videre ble det foretatt avskrivninger på vanlig måte, og
avskrivningene ble utgiftsført i resultatregnskapet. Kjøretøyene forble
imidlertid registrert på Rune Kalvik. Forsikring ble tegnet av Li-Bjørk
as, men det ble i forsikringsbeviset til lastebilen angitt at den var eid
av Rune Kalvik.
Konkursboet og Rune Kalvik kom ikke til enighet om hvem som var eier av
kjøretøyene og tømmerkranen og konkursboet fastholdt sin beslagsrett. Rune
Kalvik gikk til søksmål mot Li-Bjørk as konkursbo og hovedforhandling i
saken ble avholdt i Namsos den 3. oktober 2006. Namdal tingrett avsa 11.
desember 2006 dom med slik domsslutning:
1. Li-Bjørk AS - dets konkursbo har eiendomsrett til regnr. XR 41356
Scania 144 tømmerbil 1998-modell, regnr XT 1885 tømmerbiltilhenger Narko
1997 modell og tømmerbilkran 2000-modell.
2. Rune Kalvik dekker sakens omkostninger med kr 50.875,- med tillegg av
rente etter lov om forsinkelsesrente §3 1.ledd 2.pkt. Forfall er 14 dager
fra lovens forkynnelse.
Rune Kalvik anket dommen til Frostating lagmannsrett.
Etter at tingrettens dom ble anket til lagmannsretten, begjærte konkurboet
midlertidig forføyning over kjøretøyene. Namdal tingrett avsa 30 mars 2007
kjennelse om at kjøretøyene skulle tas i forvaring av lensmannen i Lierne
inntil rettskraftig dom foreligger i tvisten mellom partene. Også ved
denne avgjørelse legges det til grunn at tømmerbilen med tømmerkran og
tilhenger tilhørte selskapet Li-Bjørk as.
Ankeforhandlingene ble gjennomført i Trondheim tingrett den 15. mai 2007.
Rune Kalvik møtte og avga forklaring. Det vises for øvrig til rettsboken.
Rune Kalvik har i det alt vesentlige anført:
Scania 144 lastebil, med tømmerkran og tilhenger tilhører Rune Kalvik. Han
har selv inngått kjøpekontrakten og betalt kjøretøyene, dels av egne
midler, dels ved lån fra Sparebanken Midt-Norge med sikkerhet i
ektefellens eiendom. Lastebilen og tilhengeren har hele tiden vært
registrert på ham, og han har stått og står som eier i offentlige registre
og hos forsikringsselskapet. Han har også stått som transportløyvetaker og
har tegnet transportgaranti i eget navn.
Rune Kalvik har videre hatt ansvaret for kjøretøyenes tekniske stand og
driftskostnadene.
Det var Rune Kalvik personlig som inngikk kontrakt med Statoil om levering
av drivstoff, smøremidler med mer, og alle regninger for drivstoff og
lignende som ikke ble betalt av Li-Bjørk as, ble betalt av Rune Kalvik.
Det er ikke anmeldt noe krav i boet knyttet til vedlikehold og drift av
bilen fordi disse utestående krav er dekket av Rune Kalvik.
Lastebilen med kran og tilhenger ble stilt til Li-Bjørk as sin disposisjon
mot at selskapet dekket utgiftene til drift, forsikringer, vedlikehold og
avskrivninger. Dette ble gjort utelukkende av praktiske grunner fordi Rune
Kalvik p.g.a. sykdom ikke kunne kjøre og administrere bilen. Dette innebar
imidlertid ikke at Li-Bjørk as fikk noen overførbar bruksrett til
lastebilen med utstyr. Rune Kalvik valgte en slik fremgangsmåte fordi han
fikk råd om dette fra sin regnskapsfører.
Leieforholdet til lastebilen med utstyr opphørte like før jul i 2005, da
kjøretøyene ble ført ut av regnskapene til Li-Bjørk as og inn i
regnskapene til Rune Kalviks enkeltmannsforetak. Hadde regnskapene for
Li-Bjørk as blitt ført ut 2005, ville lastebilen med utstyr ikke vært i
selskapets regnskaper ved konkursåpningen.
Sparebanken Midt-Norge har ikke, og har aldri hatt, pant i lastebilen med
tilhenger og utstyr fordi kjøretøyene aldri har vært Li-Bjørk as sin
eiendom. Banken har dessuten hele tiden vært klar over at kjøretøyene
tilhørte Rune Kalvik, og kan derfor heller ikke påberope seg å ha vært i
god tro. Mindre undersøkelser, bl a ved henvendelse til
motorvognregisteret og Brønnøysundregisterne, ville ha avdekket at
Li-Bjørk as ikke var eier av kjøretøyene.
Det har ingen rettslig relevans for tvistespørsmålet at Rune Kalvik skrev
under salgsmeldinger på kjøretøyene på bobestyrerens kontor, eller at han
den 6. februar 2006 avga en erklæring hvor han bekreftet riktigheten av
bobestyrerens innberetning.
Det følger av dekningsloven §2-2 at konkursboet bare kan ta beslag i
eiendeler som tilhørte skyldneren på konkursåpningstidspunktet. På dette
tidspunkt var Rune Kalvik eier av kjøretøyene. Det har ikke skjedd verken
noen reell eller proforma overdragelse av eiendomsretten til kjøretøyene
til Li-Bjørk as. Selskapets bruk var basert på et leieforhold, en ordning
som utelukkende var motivert ut fra praktiske formål pga Rune Kalviks
sykdom. Konkursboets rett går ikke lengre enn skyldnerens rett, og når
Li-Bjørk as ikke har eiendomsrett til kjøretøyene, kan disse heller ikke
inngå i konkursbeslaget. Sparebanken Midt-Norge må selv ta ansvaret for
sin uriktige vurdering av selskapets formuesstilling, selv om dette dels
har skjedd som følge av uriktige opplysninger i regnskapene.
Det vises til Mads H. Andenæs, Konkurs, 1984 s. 67 og s. 109-125, særlig
side 123, samt Thor Falkanger, Tingsrett, 1999, s. 632-651. Av
rettspraksis vises til Byglandsdommen, Rt-1935-981.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Rune Kalvik er eier av lastebil Scania 144, med reg. nr. XR 41 346,
modell 1998, tømmertilhenger Narko, med reg. nr. XT 1885 og tilhørende
tømmerbilkran av modell 2000.
2. Li-Bjørk AS - dets konkursbo, dømmes til å betale Rune Kalvik sakens
omkostninger for Namdal tingrett og Frostating lagmannsrett med tillegg av
lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
Li-Bjørk AS konkursbo har i det vesentlige anført:
Det bestrides ikke at det var Rune Kalvik som kjøpte den omtvistede
lastebilen med tømmerkran og tilhenger i januar 2003. Det er imidlertid på
det rene at disse kjøretøyene etter kort tid, i mars 2003, ble aktivert i
regnskapene til Li-Bjørk as. Kjøretøyene ble benyttet i den daglige
driften i selskapet, og de løpende utgifter ble i all hovedsak dekket av
selskapet.
Samtidig som kjøretøyene ble aktivert i regnskapene pr 31. mars 2003, ble
det ført en motpost på kr 400.000,- som gjeld i balansen i form av et
utsikret lån fra Rune Kalvik. Kjøretøyene ble avskrevet på vanlig måte i
regnskapene, og avskrivningsbeløpet ført til fradrag i resultatregnskapet.
Ikke på noe sted i regnskapene ble det anmerket at kjøretøyene ikke
tilhørte selskapet. Regnskapsopplysningene gir uttrykk for det riktige
eierforhold til kjøretøyene.
Også i forhold til sin bankforbindelse, Sparebanken Midt-Norge, fremstod
Li-Bjørk as som eier av kjøretøyene. Regnskapene for 2003 og 2004 var
sentrale i forhold til den kredittvurdering som ble foretatt av banken i
forbindelse med låneopptak og utvidelse av driftskreditten i 2004 og 2005.
Kjøretøyene var også tatt med i selskapets budsjett for 2006 som ble
forelagt banken i forbindelse med spørsmålet om videre finansiering på
slutten av 2005 da selskapets økonomiske situasjon ble prekær. Sparebanken
Midt-Norge oppfattet det slik at kjøretøyene inngikk i bankens flåtepant,
og derfor hadde betydning for bankens sikkerhet. I begynnelsen av desember
2005 ble også spørsmålet om salg av lastebilen tatt opp med Sparebanken
Midt-Norge i en epost fra Li-Bjørk as v/ Ørjan Avdem, som et mulig tiltak
for å bedre selskapets likviditet.
Heller ikke i et møte med Sparebanken Midt-Norge den 20 desember 2005,
hvor selskapets økonomiske situasjon ble drøftet med banken, ble det
hevdet ovenfor banken at de omtvistede kjøretøyer ikke tilhørte selskapet.
Kjøretøyene var aktivert i regnskapene så langt regnskapene ble ført, dvs
til og med oktober 2005. Det forhold at kjøretøyene ble behandlet slik
regnskapsmessig, må tillegges avgjørende vekt ved bevisvurderingen, og har
en helt annen vekt enn det faktum at Rune Kalvik formelt står som eier i
motorvognregisteret. Det må også tillegges stor vekt at Rune Kalvik var en
sentral person i Li-Bjørk as både som dominerende aksjonær og fordi han
hadde vært daglig leder og var styreformann (den 27. desember 2005) da
kjøretøyene ble overført fra selskapets regnskap og til Rune Kalviks
enkeltmannsforetak.
Dette ble gjort av Rune Kalvik personlig i egenskap av styreleder, og uten
noen styrebehandling. Rune Kalvik hadde ingen myndighet til å treffe en
slik beslutning med virkning for selskapet, da dette hørte inn under
styret. I den økonomiske stilling selskapet befant seg i på dette
tidspunkt, kunne heller ikke daglig leder gjennomføre en slik transaksjon,
fordi den utvilsomt var så vidt uvanlig og av så stor betydning at den
ikke kunne treffes av daglig leder alene, jfr. aksjeloven §6-14.
Selv om Rune Kalvik utad hadde fullmakt til å forplikte selskapet, er
transaksjonen likevel utgyldig etter aksjeloven §6-33, da han som nevnt
ikke hadde myndighet til å treffe en slik beslutning og fordi han må anses
som « medkontrahent » og var klar over, eller burde ha vært klar over, at
han hadde overskredet sin myndighet. Det ville dessuten være i strid med
redelighet i forhold til bankens økonomiske interesse i selskapet å gjøre
transaksjonen gjeldende. Disposisjonen er derfor ugyldig og konkursboets
beslagsrett står fast.
Li-Bjørk as, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:
1. Namdal tingretts dom stadfestes
2. Rune Kalvik dekker sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg
av renter etter lov om forsinkelsesrenter.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at det var Rune Kalvik personlig
som kjøpte tømmerbilen med tømmerkran og tilhenger i januar 2003. Retten
legger til grunn at Rune Kalvik finansierte kjøpet dels gjennom betaling
av oppsparte midler, og dels ved låneopptak. Det legges også til grunn at
Rune Kalvik i den forbindelse søkte om, og fikk innvilget, et personlig
gjeldsbrevlån i Sparebanken Midt-Norge. Det vises til bankens tilsagn om
gjeldsbrevlån av 4. februar 2003, hvor det for øvrig også fremgår at
Monica Østnor Kalvik stilte sin eiendom, gnr 29 bnr 2 i Lierne som
sikkerhet for lånet. Sikkerheten hadde en ramme på kr 200.000,- som 2.
prioritets pantobligasjon i eiendommen. Det var for øvrig Rune Kalvik som
hadde transportløyve og som stilte personlig garanti for gods- og
persontransportvirksomhet etter samferdselsloven.
Det er uomtvistet at de aktuelle kjøretøyene ble ført inn (aktivert) i
regnskapene til Li-Bjørk as den 31. mars 2003, og at de var oppført i
selskapets regnskaper så lenge disse ble ført, dvs til og med oktober
2005.
Spørsmålet er om denne aktiveringen skal ses som uttrykk for at det var
etablert et lån/leieforhold mellom Rune Kalvik og Li-Bjørk as, eller om
den gir uttrykk for at det hadde skjedd en overføring av eiendomsretten.
En slik aktivering av kjøretøyene i selskapets regnskaper gir i seg selv
et klart uttrykk for at eiendelene tilhører selskapet. Det følger av
regnskapsloven §6-2 at det er selskapets eiendeler som skal føres i
balansen. Samtidig som dette ble gjort, ble det også ført et aksjonærlån
fra Rune Kalvik pålydende kr 400.000,- som motpost på gjeldssiden i
balansen. Kjøretøyene ble også avskrevet og avskrivningsbeløpet ført til
fradrag i resultatregnskapet.
Lagmannsretten er av den oppfatning at en slik regnskapsmessig behandling
av de omtvistede eiendelene, er et sterkt bevis for at det var inngått en
avtale om overføring av eiendomsretten. Noe annet ville innebære at
regnskapene var svært misvisende og feilaktige. I den sammenheng pekes det
på det ansvar styrets medlemmer har for regnskapets riktighet, ikke minst
ovenfor selskapets bankforbindelse. Slik lagmannsretten ser det, er det
klart at Sparebanken Midt-Norge var av den oppfatning at kjøretøyene
tilhørte selskapet, og at banken derfor hadde pant i disse gjennom sin
flåtepant. Retten finner det ikke sannsynliggjort, som anført av Rune
Kalvik, at banken visste at kjøretøyene tilhørte ham. At banken i sin tid
ga Rune Kalvik et personlig gjeldsbrevlån, med pantesikkerhet i hans
ektefelles eiendom, for å delfinansiere anskaffelsen, er ikke til hinder
for at Rune Kalvik på et senere tidspunkt kunne overdra kjøretøyene til
selskapet. Lagmannsretten peker også på at selskapets regnskaper ble brukt
av selskapet i forbindelse med lånesøknader for å oppnå lån og utvidelse
av driftskreditten i 2004 og 2005. Det ville vært grovt villedende overfor
selskapets bankforbindelse å føre opp kjøretøyene i regnskapene, for så å
benytte disse i forbindelse med søknader om finansiering, dersom
kjøretøyene i realiteten tilhørte Rune Kalvik og dermed ikke representerte
noen verdi for selskapet. En slik fremgangsmåte ville kunne medføre et
både strafferettslig og sivilrettslig ansvar for Rune Kalvik, som
styremedlem og styreleder i selskapet.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at kjøretøyene ble overdratt til
Li-Bjørk as i forbindelse med aktiveringen i selskapets regnskaper i april
2003. Lagmannsretten finner ikke finner å kunne legge vekt på at Rune
Kalvik ved konkursåpeningen var registrert som eier av kjøretøyene i
motorvognregisteret og i forsikringssammenheng. For øvrig bemerker
lagmannsretten at utgiftsfordelingen synes å ha vært slik at Li-Bjørk as
dekket driftskostnadene ved bruk av kjøretøyene så langt selskapet hadde
midler til dette. Rune Kalvik har dekket en del kostnader som selskapet
ikke har betalt eller gjort opp for, men uten at dette kan tillegges
betydning i bevismessig sammenheng i forhold til spørsmålet om
eiendomsretten til kjøretøyene.
Rune Kalvik har anført at « alle » i lokalmiljøet var klar over at det var
han som eide kjøretøyene, noe som også ble hevdet av vitnene Gjertsås og
Avdem. Retten finner ikke å kunne legge vekt på dette. Det avgjørende for
lagmannsretten har vært den måten Rune Kalvik og selskapet Li-Bjørk as i
fellesskap har innrettet seg på ved den regnskapsmessige behandling av
kjøretøyene. Det er i den forbindelse særlig lagt vekt på den sentrale og
dominerende posisjon Rune Kalvik har hatt i selskapet, og som har gjort
det mulig å håndtere kjøretøyene slik man har gjort i regnskapsmessig
sammenheng.
Det neste spørsmål lagmannsretten må ta stilling til er om det ble
foretatt en transaksjon i desember 2005 som innebar at eiendomsretten til
kjøretøyene ble ført tilbake til Rune Kalvik, med bindende virkning for
selskapet og dets kreditorer.
Rune Kalvik var styreformann i selskapet da han skrev erklæringen av 27
desember 2005 til Sørli Regnskapskontor med beskjed om at kjøretøyene
skulle overføres til hans private selskap, dvs enkeltmannsforetaket.
Lagmannsretten legger til grunn at en transaksjon som innebar overføring
at eiendomsretten til kjøretøyene, var en sak som hørte inn under
selskapets styre, jf. aksjeloven §6-12 nr 1. Det er ikke ført bevis for at
Rune Kalviks beslutning hadde grunnlag i noe styrevedtak. Beslutningen ble
tatt av Rune Kalvik personlig uten at han konfererte med resten av styret,
og beslutningen ble ikke ført i noen styreprotokoll.
Rune Kalvik hadde etter lagmannsrettens syn ikke myndighet til å foreta en
slik overføring av eiendomsretten fra selskapet og til sitt eget
enkeltmannsforetak. Lagmannsretten bemerker at han dessuten åpenbart ville
ha vært inhabil til å behandle en slik sak, jfr. aksjeloven §6-27.
Av selskapets firmaattest fremgår at selskapets « signatur » tegnes av
daglig leder og styrets leder hver for seg. Dette innebærer i
utgangspunktet at Rune Kalvik, som var styrets leder var legitimert til å
forplikte selskapet utad, jf. aksjeloven §6-31 nr 1. Det fremgår
imidlertid av aksjeloven §6-33 at dersom en person som representerer
selskapet utad går ut over sin myndighet, så er disposisjonen ikke
bindende for selskapet dersom medkontrahenten forsto eller burde ha
forstått at myndigheten ble overskredet, og at det ville stride mot
redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.
Lagmannsretten finner det helt åpenbart at Rune Kalvik forsto, eller burde
ha forstått, at han ikke på egen hånd kunne beslutte at kjøretøyene kunne
overføres fra selskapet til hans enkeltmannsforetak. Han var klar over
selskapets prekære økonomiske stilling. Kjøretøyene var også sentrale i
diskusjonen med banken om videre finansiering, og kjøretøyene hadde en
betydelig verdi. Disse forhold gjør at det måtte fremstå som åpenbart at
det måtte til et styrevedtak for å treffe en beslutning av så vidt stor
betydning for både selskapet og selskapets bankforbindelse.
Lagmannsretten finner det også åpenbart, av de grunner som allerede er
nevnt, at det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.
Etter dette har lagmannsretten kommet til at Rune Kalvik ikke kan bygge
noen rett på den transaksjon som ble foretatt på bakgrunn av erklæringen
av 27. desember 2005 til Sørli regnskapskontor.
Det følger av dette at anken ikke kan føre frem.
Li-Bygg as - dets konkursbo, har vunnet saken fullstendig og tilkjennes
saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd. Retten finner
ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Advokat Sørvig
har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 50.833,75 inkludert mva. Av dette
utgjør kr 37.500,- salær, den resterende del av kravet er reiseutgifter
(kr 3.167,-) og mva. Salæroppgaven er forelagt advokat Dahl som ikke har
kommet med innsigelser. Utgiftene anses nødvendige, jfr. tvistemålsloven
§176, og tilkjennes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Namdal tingretts dom stadfestes.
2. Rune Kalvik dømmes til å erstatte Li-Bjørk as konkursbo sakens
omkostninger for lagmannsretten med 50.833,75 -
femtitusenåttehundreogtrettitre - kroner og syttifemøre, innen 2 - to -
uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovbestemt forsinkelsesrente
etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd første punktum
fra forfall og til betaling skjer.
|