DEKNINGSLOVEN, § 2-1 - § 2-14 - Alminnelige regler., § 2-2 Hovedregel om beslagsretten:
Spørsmål om eiendomsrett og konkursboets beslagsrett.


 
Dom fra Frostating
Lagmannsrett
Saksnummer:
LF-2007-23009

Dato:
25/05/2007

Hentet fra:
 
Sammendrag:
 

    Tvist om eiendomsretten til lastebil med tømmerkran og tilhenger. Kjøretøyene var aktivert i regnskapene til et aksjeselskap som ble slått konkurs. Styreformannen i selskapet stod registrert som eier i motorvognregisteret. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at kjøretøyene måtte anses overdratt til aksjeselskapet og at konkursboets beslagsrett derfor var berettiget, jfr. dekningsloven §2-2.



Fulltekst

    Saken gjelder tvist om eiendomsretten til en Scania 144 tømmerbil, 1998 modell, reg. nr. XR 41346, med tømmerkran, 2000 modell, samt tømmerbiltilhenger type Narko, 1997 modell, reg. nr. XT 1885.

    Det ble åpnet konkurs i selskapet Li-Bjørk as ved Namdal tingretts kjennelse av 5. januar 2006. Advokat Stein Aage Sørvig ble oppnevnt som bobestyrer. Under bobehandlingen ble det avdekket at de ovenfor nevnte kjøretøyene var inntatt i selskapets regnskaper for årene 2003-2005 så langt regnskapene var ført. Bobestyrer tok beslag i kjøretøyene i det han gjorde gjeldende at de tilhørte selskapet Li-Bjørk as.

    Rune Kalvik, som opprinnelig var stifter og eneeier av selskapet Li-Bjørk as, motsatte seg konkursbeslaget, i det han hevdet å være eier av kjøretøyene. Scania 144 lastebil ble anskaffet ved kjøpekontrakt mellom Rune Kalvik og Sonja Steen v/ Robert Steen den 31. januar 2003. Det er ikke klarlagt når tømmerkranen og tømmerbilhengeren ble anskaffet, men det er på det rene at samtlige av disse eiendeler ble aktivert i regnskapet til Li-Bjørk as den 31. mars 2003. Etter denne dato ble kjøretøyene regnskapsmessig behandlet som om de tilhørte selskapet. De ble oppført som selskapets eiendeler i balansen, og det ble ført en gjeldspost på kr 400.000,- som motpost i balansen tilsvarende anskaffelseskostnaden for lastebilen. Videre ble det foretatt avskrivninger på vanlig måte, og avskrivningene ble utgiftsført i resultatregnskapet. Kjøretøyene forble imidlertid registrert på Rune Kalvik. Forsikring ble tegnet av Li-Bjørk as, men det ble i forsikringsbeviset til lastebilen angitt at den var eid av Rune Kalvik.

    Konkursboet og Rune Kalvik kom ikke til enighet om hvem som var eier av kjøretøyene og tømmerkranen og konkursboet fastholdt sin beslagsrett. Rune Kalvik gikk til søksmål mot Li-Bjørk as konkursbo og hovedforhandling i saken ble avholdt i Namsos den 3. oktober 2006. Namdal tingrett avsa 11. desember 2006 dom med slik domsslutning:

    1. Li-Bjørk AS - dets konkursbo har eiendomsrett til regnr. XR 41356 Scania 144 tømmerbil 1998-modell, regnr XT 1885 tømmerbiltilhenger Narko 1997 modell og tømmerbilkran 2000-modell.
    2. Rune Kalvik dekker sakens omkostninger med kr 50.875,- med tillegg av rente etter lov om forsinkelsesrente §3 1.ledd 2.pkt. Forfall er 14 dager fra lovens forkynnelse.

    Rune Kalvik anket dommen til Frostating lagmannsrett.

    Etter at tingrettens dom ble anket til lagmannsretten, begjærte konkurboet midlertidig forføyning over kjøretøyene. Namdal tingrett avsa 30 mars 2007 kjennelse om at kjøretøyene skulle tas i forvaring av lensmannen i Lierne inntil rettskraftig dom foreligger i tvisten mellom partene. Også ved denne avgjørelse legges det til grunn at tømmerbilen med tømmerkran og tilhenger tilhørte selskapet Li-Bjørk as.

    Ankeforhandlingene ble gjennomført i Trondheim tingrett den 15. mai 2007. Rune Kalvik møtte og avga forklaring. Det vises for øvrig til rettsboken.



    Rune Kalvik har i det alt vesentlige anført:

    Scania 144 lastebil, med tømmerkran og tilhenger tilhører Rune Kalvik. Han har selv inngått kjøpekontrakten og betalt kjøretøyene, dels av egne midler, dels ved lån fra Sparebanken Midt-Norge med sikkerhet i ektefellens eiendom. Lastebilen og tilhengeren har hele tiden vært registrert på ham, og han har stått og står som eier i offentlige registre og hos forsikringsselskapet. Han har også stått som transportløyvetaker og har tegnet transportgaranti i eget navn.

    Rune Kalvik har videre hatt ansvaret for kjøretøyenes tekniske stand og driftskostnadene.

    Det var Rune Kalvik personlig som inngikk kontrakt med Statoil om levering av drivstoff, smøremidler med mer, og alle regninger for drivstoff og lignende som ikke ble betalt av Li-Bjørk as, ble betalt av Rune Kalvik. Det er ikke anmeldt noe krav i boet knyttet til vedlikehold og drift av bilen fordi disse utestående krav er dekket av Rune Kalvik.

    Lastebilen med kran og tilhenger ble stilt til Li-Bjørk as sin disposisjon mot at selskapet dekket utgiftene til drift, forsikringer, vedlikehold og avskrivninger. Dette ble gjort utelukkende av praktiske grunner fordi Rune Kalvik p.g.a. sykdom ikke kunne kjøre og administrere bilen. Dette innebar imidlertid ikke at Li-Bjørk as fikk noen overførbar bruksrett til lastebilen med utstyr. Rune Kalvik valgte en slik fremgangsmåte fordi han fikk råd om dette fra sin regnskapsfører.

    Leieforholdet til lastebilen med utstyr opphørte like før jul i 2005, da kjøretøyene ble ført ut av regnskapene til Li-Bjørk as og inn i regnskapene til Rune Kalviks enkeltmannsforetak. Hadde regnskapene for Li-Bjørk as blitt ført ut 2005, ville lastebilen med utstyr ikke vært i selskapets regnskaper ved konkursåpningen.

    Sparebanken Midt-Norge har ikke, og har aldri hatt, pant i lastebilen med tilhenger og utstyr fordi kjøretøyene aldri har vært Li-Bjørk as sin eiendom. Banken har dessuten hele tiden vært klar over at kjøretøyene tilhørte Rune Kalvik, og kan derfor heller ikke påberope seg å ha vært i god tro. Mindre undersøkelser, bl a ved henvendelse til motorvognregisteret og Brønnøysundregisterne, ville ha avdekket at Li-Bjørk as ikke var eier av kjøretøyene.

    Det har ingen rettslig relevans for tvistespørsmålet at Rune Kalvik skrev under salgsmeldinger på kjøretøyene på bobestyrerens kontor, eller at han den 6. februar 2006 avga en erklæring hvor han bekreftet riktigheten av bobestyrerens innberetning.

    Det følger av dekningsloven §2-2 at konkursboet bare kan ta beslag i eiendeler som tilhørte skyldneren på konkursåpningstidspunktet. På dette tidspunkt var Rune Kalvik eier av kjøretøyene. Det har ikke skjedd verken noen reell eller proforma overdragelse av eiendomsretten til kjøretøyene til Li-Bjørk as. Selskapets bruk var basert på et leieforhold, en ordning som utelukkende var motivert ut fra praktiske formål pga Rune Kalviks sykdom. Konkursboets rett går ikke lengre enn skyldnerens rett, og når Li-Bjørk as ikke har eiendomsrett til kjøretøyene, kan disse heller ikke inngå i konkursbeslaget. Sparebanken Midt-Norge må selv ta ansvaret for sin uriktige vurdering av selskapets formuesstilling, selv om dette dels har skjedd som følge av uriktige opplysninger i regnskapene.

    Det vises til Mads H. Andenæs, Konkurs, 1984 s. 67 og s. 109-125, særlig side 123, samt Thor Falkanger, Tingsrett, 1999, s. 632-651. Av rettspraksis vises til Byglandsdommen, Rt-1935-981.



    Det er nedlagt slik påstand:

    1. Rune Kalvik er eier av lastebil Scania 144, med reg. nr. XR 41 346, modell 1998, tømmertilhenger Narko, med reg. nr. XT 1885 og tilhørende tømmerbilkran av modell 2000.
    2. Li-Bjørk AS - dets konkursbo, dømmes til å betale Rune Kalvik sakens omkostninger for Namdal tingrett og Frostating lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.



    Li-Bjørk AS konkursbo har i det vesentlige anført:

    Det bestrides ikke at det var Rune Kalvik som kjøpte den omtvistede lastebilen med tømmerkran og tilhenger i januar 2003. Det er imidlertid på det rene at disse kjøretøyene etter kort tid, i mars 2003, ble aktivert i regnskapene til Li-Bjørk as. Kjøretøyene ble benyttet i den daglige driften i selskapet, og de løpende utgifter ble i all hovedsak dekket av selskapet.

    Samtidig som kjøretøyene ble aktivert i regnskapene pr 31. mars 2003, ble det ført en motpost på kr 400.000,- som gjeld i balansen i form av et utsikret lån fra Rune Kalvik. Kjøretøyene ble avskrevet på vanlig måte i regnskapene, og avskrivningsbeløpet ført til fradrag i resultatregnskapet. Ikke på noe sted i regnskapene ble det anmerket at kjøretøyene ikke tilhørte selskapet. Regnskapsopplysningene gir uttrykk for det riktige eierforhold til kjøretøyene.

    Også i forhold til sin bankforbindelse, Sparebanken Midt-Norge, fremstod Li-Bjørk as som eier av kjøretøyene. Regnskapene for 2003 og 2004 var sentrale i forhold til den kredittvurdering som ble foretatt av banken i forbindelse med låneopptak og utvidelse av driftskreditten i 2004 og 2005. Kjøretøyene var også tatt med i selskapets budsjett for 2006 som ble forelagt banken i forbindelse med spørsmålet om videre finansiering på slutten av 2005 da selskapets økonomiske situasjon ble prekær. Sparebanken Midt-Norge oppfattet det slik at kjøretøyene inngikk i bankens flåtepant, og derfor hadde betydning for bankens sikkerhet. I begynnelsen av desember 2005 ble også spørsmålet om salg av lastebilen tatt opp med Sparebanken Midt-Norge i en epost fra Li-Bjørk as v/ Ørjan Avdem, som et mulig tiltak for å bedre selskapets likviditet.

    Heller ikke i et møte med Sparebanken Midt-Norge den 20 desember 2005, hvor selskapets økonomiske situasjon ble drøftet med banken, ble det hevdet ovenfor banken at de omtvistede kjøretøyer ikke tilhørte selskapet.

    Kjøretøyene var aktivert i regnskapene så langt regnskapene ble ført, dvs til og med oktober 2005. Det forhold at kjøretøyene ble behandlet slik regnskapsmessig, må tillegges avgjørende vekt ved bevisvurderingen, og har en helt annen vekt enn det faktum at Rune Kalvik formelt står som eier i motorvognregisteret. Det må også tillegges stor vekt at Rune Kalvik var en sentral person i Li-Bjørk as både som dominerende aksjonær og fordi han hadde vært daglig leder og var styreformann (den 27. desember 2005) da kjøretøyene ble overført fra selskapets regnskap og til Rune Kalviks enkeltmannsforetak.

    Dette ble gjort av Rune Kalvik personlig i egenskap av styreleder, og uten noen styrebehandling. Rune Kalvik hadde ingen myndighet til å treffe en slik beslutning med virkning for selskapet, da dette hørte inn under styret. I den økonomiske stilling selskapet befant seg i på dette tidspunkt, kunne heller ikke daglig leder gjennomføre en slik transaksjon, fordi den utvilsomt var så vidt uvanlig og av så stor betydning at den ikke kunne treffes av daglig leder alene, jfr. aksjeloven §6-14.

    Selv om Rune Kalvik utad hadde fullmakt til å forplikte selskapet, er transaksjonen likevel utgyldig etter aksjeloven §6-33, da han som nevnt ikke hadde myndighet til å treffe en slik beslutning og fordi han må anses som « medkontrahent » og var klar over, eller burde ha vært klar over, at han hadde overskredet sin myndighet. Det ville dessuten være i strid med redelighet i forhold til bankens økonomiske interesse i selskapet å gjøre transaksjonen gjeldende. Disposisjonen er derfor ugyldig og konkursboets beslagsrett står fast.



    Li-Bjørk as, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:

    1. Namdal tingretts dom stadfestes
    2. Rune Kalvik dekker sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av renter etter lov om forsinkelsesrenter.



    Lagmannsretten bemerker:

    Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at det var Rune Kalvik personlig som kjøpte tømmerbilen med tømmerkran og tilhenger i januar 2003. Retten legger til grunn at Rune Kalvik finansierte kjøpet dels gjennom betaling av oppsparte midler, og dels ved låneopptak. Det legges også til grunn at Rune Kalvik i den forbindelse søkte om, og fikk innvilget, et personlig gjeldsbrevlån i Sparebanken Midt-Norge. Det vises til bankens tilsagn om gjeldsbrevlån av 4. februar 2003, hvor det for øvrig også fremgår at Monica Østnor Kalvik stilte sin eiendom, gnr 29 bnr 2 i Lierne som sikkerhet for lånet. Sikkerheten hadde en ramme på kr 200.000,- som 2. prioritets pantobligasjon i eiendommen. Det var for øvrig Rune Kalvik som hadde transportløyve og som stilte personlig garanti for gods- og persontransportvirksomhet etter samferdselsloven.

    Det er uomtvistet at de aktuelle kjøretøyene ble ført inn (aktivert) i regnskapene til Li-Bjørk as den 31. mars 2003, og at de var oppført i selskapets regnskaper så lenge disse ble ført, dvs til og med oktober 2005.

    Spørsmålet er om denne aktiveringen skal ses som uttrykk for at det var etablert et lån/leieforhold mellom Rune Kalvik og Li-Bjørk as, eller om den gir uttrykk for at det hadde skjedd en overføring av eiendomsretten.

    En slik aktivering av kjøretøyene i selskapets regnskaper gir i seg selv et klart uttrykk for at eiendelene tilhører selskapet. Det følger av regnskapsloven §6-2 at det er selskapets eiendeler som skal føres i balansen. Samtidig som dette ble gjort, ble det også ført et aksjonærlån fra Rune Kalvik pålydende kr 400.000,- som motpost på gjeldssiden i balansen. Kjøretøyene ble også avskrevet og avskrivningsbeløpet ført til fradrag i resultatregnskapet.

    Lagmannsretten er av den oppfatning at en slik regnskapsmessig behandling av de omtvistede eiendelene, er et sterkt bevis for at det var inngått en avtale om overføring av eiendomsretten. Noe annet ville innebære at regnskapene var svært misvisende og feilaktige. I den sammenheng pekes det på det ansvar styrets medlemmer har for regnskapets riktighet, ikke minst ovenfor selskapets bankforbindelse. Slik lagmannsretten ser det, er det klart at Sparebanken Midt-Norge var av den oppfatning at kjøretøyene tilhørte selskapet, og at banken derfor hadde pant i disse gjennom sin flåtepant. Retten finner det ikke sannsynliggjort, som anført av Rune Kalvik, at banken visste at kjøretøyene tilhørte ham. At banken i sin tid ga Rune Kalvik et personlig gjeldsbrevlån, med pantesikkerhet i hans ektefelles eiendom, for å delfinansiere anskaffelsen, er ikke til hinder for at Rune Kalvik på et senere tidspunkt kunne overdra kjøretøyene til selskapet. Lagmannsretten peker også på at selskapets regnskaper ble brukt av selskapet i forbindelse med lånesøknader for å oppnå lån og utvidelse av driftskreditten i 2004 og 2005. Det ville vært grovt villedende overfor selskapets bankforbindelse å føre opp kjøretøyene i regnskapene, for så å benytte disse i forbindelse med søknader om finansiering, dersom kjøretøyene i realiteten tilhørte Rune Kalvik og dermed ikke representerte noen verdi for selskapet. En slik fremgangsmåte ville kunne medføre et både strafferettslig og sivilrettslig ansvar for Rune Kalvik, som styremedlem og styreleder i selskapet.

    Lagmannsretten er etter dette kommet til at kjøretøyene ble overdratt til Li-Bjørk as i forbindelse med aktiveringen i selskapets regnskaper i april 2003. Lagmannsretten finner ikke finner å kunne legge vekt på at Rune Kalvik ved konkursåpeningen var registrert som eier av kjøretøyene i motorvognregisteret og i forsikringssammenheng. For øvrig bemerker lagmannsretten at utgiftsfordelingen synes å ha vært slik at Li-Bjørk as dekket driftskostnadene ved bruk av kjøretøyene så langt selskapet hadde midler til dette. Rune Kalvik har dekket en del kostnader som selskapet ikke har betalt eller gjort opp for, men uten at dette kan tillegges betydning i bevismessig sammenheng i forhold til spørsmålet om eiendomsretten til kjøretøyene.

    Rune Kalvik har anført at « alle » i lokalmiljøet var klar over at det var han som eide kjøretøyene, noe som også ble hevdet av vitnene Gjertsås og Avdem. Retten finner ikke å kunne legge vekt på dette. Det avgjørende for lagmannsretten har vært den måten Rune Kalvik og selskapet Li-Bjørk as i fellesskap har innrettet seg på ved den regnskapsmessige behandling av kjøretøyene. Det er i den forbindelse særlig lagt vekt på den sentrale og dominerende posisjon Rune Kalvik har hatt i selskapet, og som har gjort det mulig å håndtere kjøretøyene slik man har gjort i regnskapsmessig sammenheng.

    Det neste spørsmål lagmannsretten må ta stilling til er om det ble foretatt en transaksjon i desember 2005 som innebar at eiendomsretten til kjøretøyene ble ført tilbake til Rune Kalvik, med bindende virkning for selskapet og dets kreditorer.

    Rune Kalvik var styreformann i selskapet da han skrev erklæringen av 27 desember 2005 til Sørli Regnskapskontor med beskjed om at kjøretøyene skulle overføres til hans private selskap, dvs enkeltmannsforetaket.

    Lagmannsretten legger til grunn at en transaksjon som innebar overføring at eiendomsretten til kjøretøyene, var en sak som hørte inn under selskapets styre, jf. aksjeloven §6-12 nr 1. Det er ikke ført bevis for at Rune Kalviks beslutning hadde grunnlag i noe styrevedtak. Beslutningen ble tatt av Rune Kalvik personlig uten at han konfererte med resten av styret, og beslutningen ble ikke ført i noen styreprotokoll.

    Rune Kalvik hadde etter lagmannsrettens syn ikke myndighet til å foreta en slik overføring av eiendomsretten fra selskapet og til sitt eget enkeltmannsforetak. Lagmannsretten bemerker at han dessuten åpenbart ville ha vært inhabil til å behandle en slik sak, jfr. aksjeloven §6-27.

    Av selskapets firmaattest fremgår at selskapets « signatur » tegnes av daglig leder og styrets leder hver for seg. Dette innebærer i utgangspunktet at Rune Kalvik, som var styrets leder var legitimert til å forplikte selskapet utad, jf. aksjeloven §6-31 nr 1. Det fremgår imidlertid av aksjeloven §6-33 at dersom en person som representerer selskapet utad går ut over sin myndighet, så er disposisjonen ikke bindende for selskapet dersom medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at myndigheten ble overskredet, og at det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.

    Lagmannsretten finner det helt åpenbart at Rune Kalvik forsto, eller burde ha forstått, at han ikke på egen hånd kunne beslutte at kjøretøyene kunne overføres fra selskapet til hans enkeltmannsforetak. Han var klar over selskapets prekære økonomiske stilling. Kjøretøyene var også sentrale i diskusjonen med banken om videre finansiering, og kjøretøyene hadde en betydelig verdi. Disse forhold gjør at det måtte fremstå som åpenbart at det måtte til et styrevedtak for å treffe en beslutning av så vidt stor betydning for både selskapet og selskapets bankforbindelse.

    Lagmannsretten finner det også åpenbart, av de grunner som allerede er nevnt, at det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.

    Etter dette har lagmannsretten kommet til at Rune Kalvik ikke kan bygge noen rett på den transaksjon som ble foretatt på bakgrunn av erklæringen av 27. desember 2005 til Sørli regnskapskontor.

    Det følger av dette at anken ikke kan føre frem.

    Li-Bygg as - dets konkursbo, har vunnet saken fullstendig og tilkjennes saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd. Retten finner ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Advokat Sørvig har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 50.833,75 inkludert mva. Av dette utgjør kr 37.500,- salær, den resterende del av kravet er reiseutgifter (kr 3.167,-) og mva. Salæroppgaven er forelagt advokat Dahl som ikke har kommet med innsigelser. Utgiftene anses nødvendige, jfr. tvistemålsloven §176, og tilkjennes.

    Dommen er enstemmig.



    Domsslutning:



    1. Namdal tingretts dom stadfestes.
    2. Rune Kalvik dømmes til å erstatte Li-Bjørk as konkursbo sakens omkostninger for lagmannsretten med 50.833,75 - femtitusenåttehundreogtrettitre - kroner og syttifemøre, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovbestemt forsinkelsesrente etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.
     

Involverte parter
Rune Kalvik (Advokat Stein Bjørnar Dahl) mot Li-Bjørk AS Konkursbo (Advokat Stein Aage Sørvig). Kst. lagdommer Sven-Jørgen Lindsetmo. Lagdommer Dag Brathole. Lagdommer Ole Johan Lund.

Hentet fra http://www.konkursradet.no