I Rt.1972:965* Mønepannedommen gir Høyesterett (på s.968) et godt svar på hvordan et hustak kan utgjøre et slikt særegent faremoment.

"Jeg legger i faktisk henseende til grunn, som lagmannsretten, at det var den ytterste mønepanne i den ene grad mot gaten som falt ned, og at stenen som var slitt, var sprukket i spikerhullet.
Et tak hvor man har en nedhellende grad hvor mønepanner er festet til underlaget, hver med en spiker, frembyr i seg selv et faremoment. Dette øker dersom taket ikke, og det var ikke tilfellet her, er forsynt med snøfangere som kan stoppe taksten som løsner fra underlaget. Jeg må bygge på at man ikke selv med vanlig aktsomhet ved tilsynet og vedlikeholdet av taket kan gardere seg mot at stenene sprekker eller bringes ut av stilling og løsner på grunn av de forskjellige påkjenninger et slikt taktekke er utsatt for. Det foreligger således i et tilfelle som dette etter min oppfatning en betydelig risiko for at sten kan falle ned fra taket og ned på gaten.
I tillegg til de momenter jeg her har nevnt, peker jeg på at eiendommen ligger til den sterkt beferdede Sannergaten, slik at muligheten for at nedfallende sten skal ramme forbipasserende og på grunn av sin fart og tyngde anrette skade, blir betydelig.
Under disse omstendigheter knytter det seg til denne bygning et slikt særpreget og ekstraordinært faremoment at gårdeieren uten hensyn til skyld må betale erstatning for den skade som oppstår når disse risikomomenter i det konkrete tilfellet manifesterer seg. Gårdens eier, som for en meget billig premie kan dekke sitt tap gjennom en ansvarsforsikring, er etter min oppfatning nærmere til å bære de økonomiske følger av en slik ulykke enn den tilfeldig forbipasserende som rammes. Jeg legger ved min vurdering på dette punkt vekt på at gårdeieren ved tilsyn og vedlikehold av taket har muligheter for å forminske risikoen og dermed for å forebygge skader."