I Rt.1972:965* Mønepannedommen gir Høyesterett (på s.968) et godt svar på hvordan et hustak kan utgjøre et slikt særegent faremoment.
"Jeg legger i faktisk henseende til grunn, som
lagmannsretten, at det var den ytterste mønepanne i den ene grad mot gaten som
falt ned, og at stenen som var slitt, var sprukket i spikerhullet.
Et tak hvor man har en nedhellende grad hvor mønepanner er festet til
underlaget, hver med en spiker, frembyr i seg selv et faremoment. Dette øker
dersom taket ikke, og det var ikke tilfellet her, er forsynt med snøfangere som
kan stoppe taksten som løsner fra underlaget. Jeg må bygge på at man ikke selv
med vanlig aktsomhet ved tilsynet og vedlikeholdet av taket kan gardere seg mot
at stenene sprekker eller bringes ut av stilling og løsner på grunn av de
forskjellige påkjenninger et slikt taktekke er utsatt for. Det foreligger
således i et tilfelle som dette etter min oppfatning en betydelig risiko for at
sten kan falle ned fra taket og ned på gaten.
I tillegg til de momenter jeg her har nevnt, peker jeg på at eiendommen ligger
til den sterkt beferdede Sannergaten, slik at muligheten for at nedfallende sten
skal ramme forbipasserende og på grunn av sin fart og tyngde anrette skade, blir
betydelig.
Under disse omstendigheter knytter det seg til denne bygning et slikt særpreget
og ekstraordinært faremoment at gårdeieren uten hensyn til skyld må betale
erstatning for den skade som oppstår når disse risikomomenter i det konkrete
tilfellet manifesterer seg. Gårdens eier, som for en meget billig premie kan
dekke sitt tap gjennom en ansvarsforsikring, er etter min oppfatning nærmere til
å bære de økonomiske følger av en slik ulykke enn den tilfeldig forbipasserende
som rammes. Jeg legger ved min vurdering på dette punkt vekt på at gårdeieren
ved tilsyn og vedlikehold av taket har muligheter for å forminske risikoen og
dermed for å forebygge skader."