Erstatningsrett - objektivt ansvar - predukurater

Det ulovsfestede objektive ansvar – ansvarsgrunlaget

Historisk: På 1800-tallet var romerrettens gamle regler om at den som benytter sin rett, skader ingen den dominerende europiske rett.

I Norge kom det tre dommer, som ble prinsipielle, og skapte predukurater , ved at de slo fast at en grunneier selv ikke ved lovelig virksomhet ikke ansvarsfritt kunne påføre sine naboer ekstraordinære og uforholdsmessige ulemper.

Lysakerdommen

Her kommer sterke naborettslige betraktinger  sterkt frem. I den berømte dom om nitroglyserinfabrikken som eksploderte ved Lysakerelven i begynnelsen av 1870-årene. Rt. 1875 s 330 ”Lysakerdommen” Når produksjonen av et så overordntlig farlig stoff som nitroglysering ”anlægges eller drives saa tæt ved Naboeiendom, at denne ved indtræffende Explosion er udsat for at tilføres skade, maa det etter min Mening ansees for et uforsvarlig og utilbørlig Forhold, der maa medføre Erstatningspligt” (s.332). Det var ved slike culpafiksjoner at spiren til det objektive ansvaret ble lagt.

Dette var den første dommen som gjaldt en ulykke, og ikke en jevnelig virksomhet på naboeiendommen.

At man befant seg i en brytningstid  viser flere dommer opp mot århundreskiftet.

Vannledningsdommen

I Rt. 1905 s 715 bygger Høyesterett avgjørelse for første gang på et rent objektivt grunnlag. Saken gjaldt hovedvannledningen i Bergen som hadde sprunget lekk, og vannet var kommet inn i et bakeri og påført dette skade. Høyesterett konstanterte først at det ikke var utvist uaktsomhet fra kommunens side, verken da ledningen ble lagt eller senere. Etter en fremlagt sakkyndig erklæring måtte det legges til grunn at en slik ledning innebar en stadig risiko for omgivelsene. For denne risiko ble det antatt at bedriftsinnehaver, i dette tilfelle kommunen, måtte bære ansvaret overfor tredjemann uten hensyn til skyld.

Med dette var det objektive anvaret forankret i norsk rett

Styrestagdommen

I Rt. 1916 s 9 bygger på problemstillingen ”Hvem er nærmest til å bære risikoen (eller ansvaret) for den begivenhet som har utløst skaden” Synspunktet, som ledd i domsbegrunnelsen er at ”eieren maa være den næmeste til at bære den skaden, som forvoldes..” og den moderne varianten er at skadevolderen ”bør være den nærmeste til å bære ansvaret for skaden”

SKADEFREKVENS OG RISIKOENS STØRRELSE – DEN STADIGE RISIKO

Knallperledommene

Knallperledom I

I RT 1909 s 851, var en 8 år gammel gutt skadet ved at en knallperle eksploderterte. Den var blitt liggende igjen etter at sprengningsarbeid som Norges Statsbaner (NSB) hadde utført og gutten fant den. Høyesterett fant at NSB var ansvarlig på objektivt grunnlag, idet jernbanen drev sprengningsarbed i stor stil, og måtte være forberedt på at sprengstoff kunne komme på avveie og volde skade.

Knallperledom II

I Rt 1917 s 202, ble det imidlertid ikke ansvar. Forskjellen var at fløtningsforreningen ”kun leilighetsvis, nu og da og i et høist begrænset omfang” brukte sprengstoff i sin virksomhet. Sansynligheten for skade ved denne høyst begrensede virksomhet var følgelig liten.

Dommene viser hvordan ansvarsgrunnlaget utformes etter den skadevoldene virksomhet eller bedrifts karakter, men for de to barna som begge ble rammet av eksplosjonene er naturligvis situasjonen den samme.