Vitenskapelige revolusjoners struktur - en historisk tilnærming til vitenskapsteorien

Vitenskapen har hatt en helt spesiell posisjon i moderne tid. Den har vært ansett som leverandør av en type kunnskap som er sikrere enn den kunnskap som andre disipliner kan gi. Historisk har vitenskapen fullstendig fortrengt tidligere konkurrenter som teologi og filosofi. Spesielt fra omkring midten av 1800-tallet har en slik oppfatning vært støttet av den teknologiske utviklingen, som på en håndfast måte ser ut til å bekrefte at vitenskapens kunnskap er av overlegen kvalitet og at vitenskapen i motsetning til andre kunnskapsdisipliner gjør framskritt.

Vitenskapsteorien forsøker å si noe om karakteren av den vitenskapelige praksis. Vitenskapens suksess har naturlig nok skapt interesse for hva det er den egentlig gjør. Ifølge den klassiske forestillingen om vitenskapens arbeidsmåte skyldes suksessen at vitenskapen forholder seg strengt til det som faktisk kan observeres. Vitenskapens teorier utledes på bakgrunn av observasjon og prøves mot observasjon. Dersom teorien lykkes i å forutsi tingenes oppførsel er den verifisert, lykkes den ikke er den falsifisert.

Denne klassiske forestillingen er forlatt. Verken observasjon eller induksjon kan regnes som helt uproblematiske. I stedet har det kommet opp nye teorier om vitenskapens arbeidsmåte. Karl R. Popper introduserte i 1935 en falsifiseringsteori. Han avviste tanken om forutsetningsløs observasjon og sikker viten. Vitenskapelige teorier er ifølge Popper hypoteser, ikke sannheter utledet av observasjon. Teorier lar seg ikke verifisere, men falsifiseres dersom de "motsies av virkeligheten". Teorier som motstår iherdige forsøk på falsifisering må regnes som gjeldende viten.

Thomas Kuhn var en av flere vitenskapsteoretikere som omkring 1960 stilte spørsmålstegn ved den rådende oppfatning av vitenskapens utvikling og karakter, og som henviste til vitenskapshistorien som belegg for at denne ikke var riktig. Kuhns argumentasjon i Vitenskapelige revolusjoners struktur er hele tiden nært knyttet til historiske eksempler på hvordan vitenskapen utvikles. Utgangspunktet i vitenskapshistorien betyr imidlertid ikke at Kuhn bare ønsket å si noe om hvordan vitenskapen faktisk har utviklet seg. Vitenskapshistorien danner grunnlag for en vitenskapsteori, en allmenn teori om vitenskapens karakter og spesielle funksjonsmåte.

Den klassiske oppfatningen av vitenskapens utvikling og arbeidsmåte passer ifølge Kuhn godt på det han kaller normalvitenskap. Normalvitenskapen er imidlertid bare en fase av vitenskapens utvikling. Forutsetningen for normalvitenskapens arbeidsmåte er at den bygger på og forholder seg ukritisk til et allerede etablert paradigme. Under det normalvitenskapelige arbeid framkommer det imidlertid alltid anomalier, resultater som ikke passer med det gjeldende paradigme. Dersom det oppstår spesielt mange eller alvorlige anomalier, kan dette lede fra den normalvitenskapelige tilstand til en tilstand av krise og ekstraordinær vitenskap. Denne kjennetegnes av viljen til å prøve ut teorier som ikke passer med paradigmet for å forklare de fenomener som ikke passet. Vitenskapen er dermed på vei mot et nytt paradigme, som blir grunnlag for en ny normalvitenskapelig tradisjon.

Kuhns framstilling av vitenskapens utvikling som en syklisk prosess og understrekningen av normalvitenskapens grunnlag i et paradigme er imidlertid ikke det viktigste ved hans teori. Det avgjørende ved teorien er derimot beskrivelsen av den situasjon der det finnes to konkurrerende paradigmer. Kuhns kontroversielle påstand var at valget mellom to paradigmer ikke kunne foretas ut fra rasjonelle kriterier, da hva som egentlig er rasjonelle kriterier vil være blant de tingene som de to paradigmene bestemmer ulikt. Herav betegnelsen revolusjon. Striden lar seg ikke avgjøre ved appell til en høyere instans, fordi selve det som pleide å være en appellinstans er omstridt. Utfallet av konkurransen vil dermed avhenge av hver enkelt forskers overbevisning, hver enkelts valg ut fra subjektive kriterier. På det mest fundamentale plan bestemmer ifølge Kuhn paradigmet hvilke kategorier av ting som finnes i verden, hva forskeren ser. To paradigmer er inkommensurable, det vil si usammenlignbare. Selve tilblivelsen av et nytt paradigme er derfor umulig å redegjøre for, mens forskerens aksept av et nytt paradigme bare kan forstås som en omvendelse.

Kuhn påsto at vitenskapens valg av paradigme ikke kan avgjøres ved hjelp av logiske argumenter, at hele vitenskapens rasjonalitet og metodiske framgangsmåte hviler på et fundament som ikke fullt ut lar seg rasjonalisere. Det betyr at det til enhver tid er gruppen av vitenskapsmenn som avgjør hva som er god vitenskap og hva som ikke er det. Selv om dette kan være vanskelig å svelge for vitenskapens utøvere må det kunne sies å være en historisk rimelig påstand. Vitenskapshistorikeren Kuhn anså i hvert fall konkurransen blant forskere for å utgjøre den faktiske verifikasjons- og falsifikasjonsprosess.

Et paradigme er ifølge Kuhn et system av bestemmelser, definisjoner og eksempler som anerkjennes av utøverne innen en vitenskapelig disiplin. På det mest fundamentale plan bestemmer paradigmet hvilke kategorier av ting som finnes i verden (for eksempel form og stoff, ånd og materie eller kanskje bare atomer) og hvordan disse tingene oppfører seg (om de for eksempel virkeliggjør seg, støter borti hverandre eller kanskje virker på hverandre på avstand).

Et paradigme er med andre ord et helt verdensbilde. Dermed foreskriver paradigmet også hva som er gyldige metoder, forskningsområder og kriterier for løsninger av vitenskapelige problemer. Utøverne av en bestemt vitenskapsdisiplin lærer alltid alle disse tingene sammen. For utøverne av vitenskap er paradigmet derfor først og fremst uttrykt i eksempler på særlig vellykket vitenskapelig problemløsning.

Eksistensen av et paradigme er ifølge Kuhn en forutsetning for at den praksis som vi forbinder med vitenskap er mulig. En vitenskapelig disiplin blir til først idet dens første paradigme etableres. Før dette, i disiplinens før-paradigmatiske fase, yter den ikke det vi forstår som vitenskap. Med etableringen av et paradigme blir det skapt en normalvitenskapelig tradisjon.

Normalvitenskapelig forskning drives innen paradigmet som akseptert modell. Når et nytt paradigme antas er det fordi det virker lovende, ikke fordi det har bevist sin overlegenhet. Normalvitenskapen har derfor som mål å utdype og å presisere paradigmet. Fordi det foregår innen bestemte rammer får det normalvitenskapelige arbeid en bestemt karakter, det består av en egen art problemløsning (puzzle-solving). Det spesielle med normalvitenskapens problemer er at det på forhånd finnes regler for hvordan man går fram og regler for hva som er en vitenskapelig løsning på problemet. Man kan i utgangspunktet være sikker på at det finnes en løsning og omtrent hva den vil bestå i. Det er med andre ord ikke meningen å oppdage nye fenomener eller utvikle nye teorier. Uventede resultater og problemer som ikke lar seg løse på den foreskrevne måte er, fra et normalvitenskapelig synspunkt, å anse som feil.

Normalvitenskap beskrives av Kuhn som et forsøk på å ordne og om nødvendig presse naturen inn i paradigmets skjema. Dersom naturen skulle vise seg å gjøre urimelig mye motstand kan det vise seg nødvendig å forsøke seg med et nytt skjema. Dette kan imidlertid ikke gjøres innenfor normalvitenskapen, bare gjennom krise og ekstraordinær vitenskap.

I vitenskapenes før-paradigmatiske fase finnes det ifølge Kuhn tenkere som hver for seg driver med vitenskap, men uten at deres virke som helhet blir til vitenskap. Ulike skoler har hvert sitt syn på hva som er de fundamentale (ontologiske) størrelser, virkende krefter og prosesser innen et bestemt område. Hver teori har sitt fortrinn, hver teori er bedre til å forklare enkelte fenomener, men ingen er tilstrekkelig overbevisende til å samle alle utøverne.

Den før-paradigmatiske tilstand opphører idet en teori lykkes i dette, eller snarere idet en teori lykkes i å samle tilstrekkelig mange utøvere til at disse lykkes i å definere vitenskapelighet og dermed marginalisere og skille ut de som ikke går over til det nyetablerte paradigmet. En ny disiplin er skapt, og utøverne konstituerer seg som gruppe ved hjelp av etableringen av et vitenskapelig selskap, vitenskapelige tidsskrifter osv. Det utvikles en disiplinintern terminologi. Utøverne henvender seg fra nå av mest til hverandre, ikke til grupper utenfor disiplinen.

Samtidig begynner disiplinen å gjøre framskritt. Paradigmet gir forskningen retning og systematikk. Det frigjøres ressurser ved at utøverne nå kan ta grunnlaget for sin vitenskap for gitt, spesialisere seg og bygge på andre utøveres innsats. Delvis gjøres det også framskritt rett og slett fordi det først med etableringen av en disiplin finnes kriterier for hva som er framskritt.

Framskritt - revolusjon eller kumulativ prosess?

Kuhn henviser til bruken av begrepet revolusjon i politisk betydning for å illustrere de vitenskapelige revolusjoners karakter. Poenget er at revolusjon må forstås som noe mer enn en plutselig, rask eller omfattende utvikling. I politisk språkbruk betegner revolusjon et brudd med de etablerte institusjonelle rammer for politikken. På samme måte dreier vitenskapelige revolusjoner seg om endringer som det ikke er rom for innen et etablert paradigme. Bruddet med de institusjonelle rammer betyr at konkurrerende paradigmer ikke kan vurderes ut fra felles anerkjente kriterier. Tilslutningen til det ene eller andre paradigmet må i hvert fall delvis skje ut fra subjektive kriterier.

Kuhns beskrivelse av vitenskapens utvikling står i motsetning til en oppfatning av vitenskapen som en kumulativ prosess. Ifølge denne er vitenskapshistorien å forstå som en lang prosess av innsamling av fakta og utvikling av teorier som stemmer bedre og bedre overens med virkeligheten. Den vitenskapelige kunnskap er blitt stadig mer korrekt, presis og omfattende. Viten har opp gjennom århundrene erstattet uvitenhet.

Kuhn gir to argumenter mot en slik oppfatning, et historisk og et prinsipielt. Historisk har ifølge Kuhn så godt som alle nye fenomener og teorier vært assosiert med paradigmeskifte. Dessuten er det også prinsipielt usannsynlig at vitenskapen har utviklet seg kumulativt. Normalvitenskapen er nemlig ikke innstilt på å oppdage noe nytt. Det uventete er innen normalvitenskapen å betrakte som en feil. Derfor er det først etter en periode av krise og ekstraordinær vitenskap at nye fakta i det hele tatt blir til fakta i et nytt paradigme.

Ifølge Kuhn består altså vitenskapens utvikling ikke i at ny kunnskap legges til den gamle, men av normalvitenskapelige perioder av kumulativ økning i kunnskapsmengden avbrutt av revolusjonære episoder av grunnleggende omstrukturering av kunnskapsmengden.

I hvilken forstand kan man snakke om vitenskapelig framskritt dersom hvert nytt paradigme innebærer at man definerer nye fundamentale kategorier og bygger opp hele kunnskapsmengden på ny? Kuhn understreker at både de vitenskapelige revolusjoner og periodene av kumulativ normalvitenskap er nødvendige for vitenskapens utvikling. Det er det normalvitenskapelige arbeidet som ved sin spesialisering og grundighet produserer anomalier, som avdekker det gamle paradigmets mangler og leder til krise og et nytt paradigme. At valget av paradigmer må gjøres av det vitenskapelige kollegium og ikke er fritt for subjektive vurderinger betyr dessuten ikke at det er vilkårlig. Paradigmets evne til å løse problemer og å skape nye områder for forskning vil veie tungt i beslutningsprosessen. Gruppen av forskere vil sørge for at antallet løste problemer og løsningenes presisjon fortsetter å øke.

Men Kuhn hevder at denne utviklingen ikke kan forstås som en utvikling i retning av et riktigere og sannere bilde av virkeligheten. Vitenskapen har gått fra å beskrive verden på én måte til å beskrive verden på en annen måte, men den er ikke på vei til å beskrive verden på den riktige måten.

Kuhns bok presenterer et nytt vitenskapsteoretisk paradigme. Den er en oppfordring om å forsøke å se vitenskapens historie, arbeidsmåte og karakter på en fundamentalt ny måte. Utviklingen går fra et bestemt utgangspunkt, men ikke i retning av et mål, hevder Kuhn, og avslutter boken med å minne om et lignende skifte i synet på den biologiske utvikling, fra de tidligere evolusjonisters målstyrte prosess til Darwins teori om evolusjon ved naturlig utvalg.